Biskop Atle Sommerfeldt: – Høyst varierende budskap

Sommerfeldt mener at budskapet om menneskeverdet, som er sterk i den kristne tradisjonen, også har hatt en avgjørende betydning for spredning av utviklingstenkning.

• Les også: - Misjonærene var demokratiets fortropp

– Vi har også mange eksempler fra norsk misjon der menneskeverdet som ble forkynt hadde en grenseprengende effekt. Folk tok til seg dette budskapet og gjorde det til sitt eget, og dermed kunne de utfordre makthaverne både i religiøse og politiske miljøer, sier Sommerfeldt til Bistandsaktuelt.

Han viser til erkebiskop Desmond Tutu som, under apartheidtiden i Sør-Afrika, sa: «Da de hvite kom til landet var det de som hadde Bibelen og vi hadde landet; nå har de landet og vi har Bibelen».

Budskap skaper handling?

– Man kan diskutere om det er misjonæren, «den hvite mann» som reiser ut og gjør en handling, eller om det er det kristne budskapets iboende kraft, uavhengig av budbæreren, som er det avgjørende. Jeg tenderer til det siste. Vi ser at når folk selv internaliserer dette budskapet, så blir de handlekraftige, sier biskopen i Borg – som også har en bakgrunn som mangeårig, profilert leder av Kirkens Nødhjelp.

Framveksten av protestantiske kirker i Etiopia kan delvis forklares med at tenkningen som protestantiske misjonærer brakte med seg, slo an i fattige og underkuede folkegrupper. Den nye tenkningen bar med seg et budskap om frigjøring av individet. Det innbar et oppgjør mot en føydal kirke- og samfunnsordning, mener han.

– Den lutherske Mekane Yesus-kirken og den tradisjonen som Misjonssambandet står i, er veldig grasrotorientert. De bygger lokale fellesskap der det åndelige og det praktiske går sammen, og der næringsvirksomhet, helse og utdanning hører med, sier Sommerfeldt.

Biskopen trekker også fram kirkesamfunn som står i en motsatt tradisjon, som er mindre solidarisk med grasrota. Dette gjelder for eksempel de ortodokse kirkene i Øst-Europa og den koptiske kirken i Etiopia som preges av gamle føydal-hierarkiske maktstrukturer, påpeker Sommerfeldt.

Skeptisk

Han er mer bekymret for og skeptisk til misjonsvirksomheten til den ytterliggående karismatiske delen av pinsebevegelsen. Slike karismatiske kirker har hatt stor framgang i både Latin-Amerika, Asia og Afrika de siste tiårene.

– De forkynner en vekkelse til et liv der himmelen er det viktigste, eventuelt med en illusjon om at Gud på overnaturlig vis skal hjelpe folk ut av sosial urettferdighet. Et slikt budskap er sosialt passiviserende, og derfor blir det også omfavnet av en rekke diktatorer i Latin-Amerika og Afrika, sier Sommerfeldt.

Den tidligere KN-sjefen mener at forskeren Woodberrys funn likevel er en viktig stemme inn i den norske sekulære bistandsdebatten.

– Tidligere utviklingsminister Erik Solheim trakk fram at norsk sekulær utviklingsteori i ekstrem grad har oversett religionens betydning for folk. Og hvis man har tenkt på religionens betydning, så har det vært i negativ forstand og som motstander av sosial endring. Det viser Woodberry at ikke er riktig, sier Sommerfeldt.

Endringsagenter

– Bistandsmiljøet må alltid huske på den religiøse bevegelsens sosiale betydning og samfunnsendrende karakter. Dette koblet til det universelle menneskeverdet og respekten for arbeidet og alminnelige folks liv, som ligger i den reformatoriske tenkningen. Den universelle tenkningen er en del av både jødedom, islam og kristendom, og ble ikke oppfunnet av det sekulære vesten, sier Sommerfeldt.

Woodberry selv mener at moderne bistand er «en utvekst» av den kristne misjonsbevegelsen, bare i en mer sekularisert versjon.

– Det er lett for oss i dag å si at misjonærene fremmet og påtvang egne verdier på andre. Men i dagens bistand er det, tilsvarende, ofte en menneskerettighetsideologi som ligger bak. Vestlige land er opptatt av kvinnerettigheter, demokrati, kamp mot korrupsjon, motstand mot kvinnelig omskjæring og god behandling av barn. Vår bistand kobles med verdier, og målet vårt er kulturelle endringer, sier han.

​– De var ingen fortropp

Direktør Liv Tørres på Nobels Fredssenter er svært kritisk til påstander om at misjonsvirksomhet kan trekkes fram som en generell og global forklaringsfaktor bak demokratisering.

Hun er enig i at misjonærenes bidrag til folks leseferdigheter, utdanning, trykkpresse og spredning av utdanning til bredere lag m.m. i noen land «indirekte og på sikt» kan ha bidratt til demokratiutvikling.

– Det blir likevel rimelig drøyt å kalle misjonærene for demokratiets fortropp, sier Tørres, som er statsviter og selv skrev sin doktoravhandling om demokratisering og sivilsamfunnets rolle i Sør-Afrika.

– Prediket ikke toleranse

Hun viser til at misjonærenes mål var å spre Guds budskap, ikke demokratiets.

– Og det var ikke akkurat toleranse, romslighet og forståelse de prediket, som regel. Selv om deres bidrag til leseferdigheter og utdanning kanskje bidro positivt til demokratiutvikling, bidro nok også deres misjonsarbeid til økt religionskonflikt, splittelse, og undertrykking av tradisjonelle ritualer. En del steder, for eksempel i Afrika, inkluderte dette også undertrykking av kollektive konsultasjons- og demokratiske systemer. Så det er nok sånn at noe av det de gjorde fungerte konstruktivt for demokratiutvikling, mens en del annet fungerte destruktivt, sier Tørres.

Hun er skeptisk til en professor som påstår at han har statistikk for tesene sin i et flerhundreårig perspektiv, og for hele verden.

– Hva gjelder Kerala i India er det vel også slik at man har hatt andre kjennetegn ved samfunnsutviklingen enn misjonsarbeid, og at disse er bedre egnet til å forklare demokratiutvikling og relativ velferd, sier hun.