Illeluktende business – norsk næringsliv trenger god luktesans

Militæret og statsbærende partier er ofte store, om ikke de største, næringslivsaktørene i mange land. De driver business både for å skaffe midler til partiet, finansiere hæren eller berike generalene og partipampene. En litt ubehagelig eim siger ut fra deres virksomheter.

Ingen automatikk

Dette er en virkelighet norske bistandsinvestorer som Norfund og annet norsk næringsliv må ta hensyn til. Her skal man ikke være godtroende eller bli beroliget av festtalene til ledere som sier de vil fremme utvikling. Det er ikke noe automatikk i at investeringer i et land fører til mindre ulikhet og mer demokrati.

Det er sjelden at generaler og mektige partier som stadig befester sine maktposisjoner er de beste business-partnere, men ofte er det vanskelig å unngå og å få øye på. Det er lett å havne i partnerskap med næringsinteresser som direkte eller indirekte fremmer undertrykkelse, korrupsjon eller udemokratisk praksiser. Eller at opposisjonsgrupper retter pekefingeren mot utenlandske investorer ved å trekke fram forbindelsene mellom utlendinger og griske eller undertrykkende makthavere.

Flere eksempler

Bistandsaktuelt har i flere saker trukket fram vanskene med å drive forretninger i Myanmar. Norfund er minoritetseier i en bank som har gitt lån til et selskap med bånd til generalene. Jotun og Telenor leier fra et selskap som i sin tur betaler tomteleie til militæret.

Dette blir spesielt grelt i dagens Myanmar der det har vært militærkupp og der soldatene arresterer og dreper ubevæpnede demokratiforkjempere. Men soldatene i Myanmar har lenge hatt blod på hendene. Da vestlig næringsliv begynte å valfarte til Myanmar var det optimisme i luften. Likevel viser all erfaring at når militæret er en del av maktapparatet, og ikke minst en del av næringslivet, bør alle varsellampene lyse.

Norge samarbeider om bistand og næringslivsprosjekter i flere land der enten regjeringspartiet eller generalene har egne bedrifter. I Mosambik er regjeringspartiet Frelimo en stor eiendomsforvalter. Staten eier jorda i landet, men regjeringen og partiet har sørget for at generaler og partitopper har utvinningskonsesjoner de fleste steder der det er snakk om mulige mineralforekomster. Å ha partiboka i orden er i mange sammenhenger den nødvendige billetten til en forretningsavtale.

Får statlige oppdrag

I Rwanda har regjeringspartiet Rwandan Patriotic Front et eget investeringsselskap, Crystal Venture. Dette selskapet har så stor makt at landet har vansker med å tiltrekke seg utenlandske investorer fordi de ikke vil ha mulighet til å konkurrere på like vilkår. Forsvarsdepartementet har også et eget selskap, Horizon, som driver med logistikk og byggevirksomhet. Dette selskapet får mange av de offentlige oppdragene, men er ikke kjent for å være spesielt dyktige.

I Egypt og Pakistan er militærets selskaper dominerende i flere bransjer. Det samme gjelder i Eritrea der Red Sea Corporation vil ha en finger med i alle store avtaler. Sudans soldater har også sine selskaper.

I Sør-Afrika har regjeringspartiet ANC et eget investeringsfond, men der er økonomien så pass stor at det er lettere å unngå å knytte kontakter i den retningen. Men i likhet med land som Zambia og Zimbabwe har også regjeringspartiet i Sør-Afrika behandlet statseide selskaper som sin forlengede arm. Hensikten har blant annet vært å gi støttespillere lukrative jobber eller å skaffe korrupte inntekter. Det har også vært lignende forhold i Etiopia der Metek og EFFORT (tilknyttet Tigray-regionen) har vært store næringslivsaktører.

Politisk rikdom

Zimbabwe er et talende eksempel. President Mnangagwa var i sine yngre dager på 1980-tallet ansvarlig for å gjennomføre massedrapene av ndebele og andre folkegrupper som ikke støttet regjeringspartiet ZANU. I årene da Robert Mugabe styrte presidentkontoret klatret Mnangagwa politisk, økte egen formue og overtok til slutt makten i et militærkupp som afrikanske land valgte å ikke definere som kupp. Akkurat nå er han innblandet i flere tvilsomme dealer der vanlige småbønder angivelig blir tvangsflyttet slik at det kan dyrkes dyrefôr for presidentens kveg. Samtidig er det tidligere soldater som styrer nesten samtlige statseide selskaper i landet.

Også i Angola har politikerne og generalene egne bedrifter som dominerer det lokale næringslivet.

Før disse landene rydder opp i slike forhold er det vanskelig å juble uhemmet for utenlandske investeringer. Konkurransen er som oftest vridd i parti- eller militærselskapenes favør - de sikres de mest lukrative statlige kontrakter. Og det blir lett til at utenlandske investorer bidrar til å vedlikeholde eksisterende og urettferdige maktforhold dersom de inngår partnerskap med slike selskaper.

Trenger lokalkunnskap

Norske investorer må i det minste lese FN-ekspertenes mange rapporter om firmaene som støtter opp om undertrykkelse, krig og utbytting mange steder. Selv om vil alle håper at utviklingen går framover, og at bedre tider er i vente, er ikke virkeligheten slik. Ofte går utviklingen i motsatt retning - og da er kritiske og veldokumenterte FN-rapporter nyttig lesestoff.

Det betyr ikke at det er umulig å gjøre forretninger i mange av disse landene. Det er fullt ut mulig med god lokal kunnskap og valg av lokale partnere med kjennskap til terrenget. Og i litt mindre skala.

Noen steder er det også mulig å operere under radaren til landets mektige. På den måten er det mulig å unngå at de vil ha en andel av kaka.