Økt antall massedrukninger i Middelhavet – hvorfor sørger vi ikke?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Heidi Mogstad

Sosialantropolog og forsker ved Chr. Michelsen Institutt

Starten av 2023 har vært det dødeligste kvartalet i Middelhavet siden 2017, ifølge en ny FN-rapport. Minst 441 flyktninger druknet mellom januar og mars i år og stadig rapporteres det om nye forlis og savnede.

«Den vedvarende humanitære krisen i Middelhavet er uutholdelig», kommenterte FN-organisasjonen IOMs generaldirektør Antonio Vitorino.

Faktum er likevel at vi tolererer og aksepterer disse dødsfallene, også her i Norge.

Et bevis på dette er IOMs dystre statistikk. Ifølge organisasjonen har over 26 000 mennesker druknet i Middelhavet siden 2014. Og mørketallene er trolig store.

Til tross for dette, gjør europeiske og norske myndigheter ingen reelle forsøk på å skape trygge fluktruter for dem som vil søke asyl i Europa.

Tvert imot har EUs og Norges finansiering av Libyas kystvakt, samt økende asyl-innstramninger og kriminalisering av søk- og redningsarbeid, gjort det stadig farligere å flykte over Middelhavet.

En annen indikasjon på at vi aksepterer dødsfallene er hvor liten oppmerksomhet rapporter om nye forlis og drukninger får i norsk offentlighet. Med unntak av noen få standhaftige stemmer, er det nesten ingen som protesterer og demonstrerer. Nesten ingen som roper eller sørger.

Hva er forklaringen bak denne stilltiende aksepten for at tusenvis av menneskeliv går tapt i vår egen bakgård?

Empatitretthet?

I 2015 skapte bildet av Alan Kurdi, den tre år gamle kurdiske flyktning-gutten, som var skylt opp på en strand i Tyrkia, bølger av sjokk og medfølelse over hele verden. Også her hjemme påvirket bildet fokuset i valgkampen, og måten vi omtalte mennesker på flukt.

«Det kunne vært mitt barn/min bror/mitt barnebarn», hørte jeg mange nordmenn si eller skrive i opprørte leserinnlegg.

Emnetaggen «Refugees Welcome» prydet sosiale medier, faner og plakater rundt om i landet, og mange engasjerte seg som frivillige. I dag er det kun et fåtall norske organisasjoner og borgere som taler ikke-europeiske flyktningers sak. Disse opplever å bli oversett og neglisjert av norske politikere og medborgere, som heller fokuserer på strømkrisen og på krigen i Ukraina.

Hvorfor blir vi ikke fremdeles rystet når vi leser om barn og voksne som drukner i Middelhavet i forsøket på å nå Europa?

En vanlig forklaring er empatitretthet: Vi orker simpelthen ikke å bry oss lenger, og føler oss utbrente eller maktesløse. Andre påpeker at Europas holdninger til flyktninger fra Midtøsten endret seg mot slutten av 2015, etter terrorangrepene i Paris og overgrepene under nyttårsfeiringen i Køln. Det siste året har også mange påpekt at flyktninger fra Afrika og Midøsten har havnet i skyggen av flyktningene fra krigen i Ukraina.

Men selv om alle disse faktorene kan være med på å forklare hvorfor vi aksepterer eller overser massedrukninger i Middelhavet, finnes det også andre og mer dyptliggende årsaker.

Ikke alle liv sørges over

For det første må vi erkjenne at ikke alle menneskeliv blir sett på som like «sørgbare». Dette kan være fordi de er umenneskeliggjort eller redefinert fra ofre til trusler, noe som ofte skjedde under USAs «krig mot terror» og i kjølevannet av Paris og Køln.

Men som filosofen Judith Butler påpeker, henger det også sammen med hvilke liv vi definerer som verdt å leve i første omgang. Ifølge henne blir vi mindre berørte når vi hører at mennesker fra krigs- eller sultherjede land i Midtøsten og Afrika druknet, fordi vi regner disse livene som mindre verdifulle – om ikke allerede «tapt»?

For det andre er det viktig å ikke bli historieløse. Selv om måten vi behandler og omtaler asylsøkere fra Midtøsten og Afrika på i dag, er verre enn på 90-tallet, har ikke-europeiske migranter alltid blitt betegnet som trusler for «hvite» europeiske nasjonalstater.

Av samme grunn er ikke dagens stilltiende aksept av massedrukninger et brudd med Europas liberale verdier og idealer. Tvert imot. Som den kamerunske historikeren Achille Mbembe påpeker, bygger europeisk liberalisme på en misvisende antagelse om at vår frihet og sikkerhet er betinget av kontroll og utestengelse av ikke-europeiske, ikke-hvite mennesker.

Denne antagelsen former og legitimerer Europas brutale grensepolitikk, definert av Etienne Balibar som et forsøk på å institusjonalisere et «europeisk apartheid».

Hva kan vi gjøre?

Vitorini, generaldirektør i IOM, kaller på europeiske stater for å styrke søk- og redningsarbeidet i Middelhavet. Humanitære organisasjoner som Leger uten grenser og Flyktninghjelpen har lenge fremhevet behovet for å skape trygge fluktruter for mennesker som vil søke asyl i Europa.

Begge disse handlingene er utvilsomt viktige og krever politisk mobilisering og aktivisme. Men de er ikke tilstrekkelige.

Vi må også utfordre de hierarkiske normene som tilskriver noen menneskeliv større verdi enn andre. Dette krever antirasistisk arbeid. Men det kan også hjelpe å formidle personlige og mer komplekse historier om mennesker på flukt, historier som uttrykker deres fulle subjektivitet, inkludert opplevelser av tap og fremtidsdrømmer.

Slike historier vil vise at også flyktninger fra fattige og konfliktfylte land i Midtøsten og Afrika lever liv som er verdt å leve, verdt å sørge over og verdt å beskytte.

Behov for re-politisering

Det er også nødvendig å endre måten vi omtaler og responderer på massedrukningene i Middelhavet:

• Alt for ofte brukes begrep som «humanitær krise» eller «tragedie». Denne språkbruken tilslører hvordan de gjentagende forlisene av overfylte båter med flyktninger som forsøker å krysse Middelhavet, er et resultat av villet, demokratisk politikk. Vi må bruke enhver anledning til å understreke dette, og dermed holde våre folkevalgte ansvarlige. Og vi må mobilisere for politiske og institusjonelle endringer – ikke bare ad-hoc kriseløsninger som humanitære evakueringer.
• I humanitære appeller og kampanjer blir vi ofte oppfordret til å bry oss som medmennesker. Dette er vel og bra. Men massedrukningene i Middelhavet bør ikke bare ryste oss som medmennesker. Vi må også føle oss politisk ansvarlige som borgere i Norge og Europa. Humanitære organisasjoners språkbruk bør reflektere og oppfordre til dette.
• Det er viktig og nødvendig å styrke søk- og redningsarbeidet i Middelhavet. Og det er viktig å beskytte asylinstituttet. Men vi må også adressere de underliggende og strukturelle årsakene til at tusenvis av mennesker hvert år risikerer livet for en tryggere og bedre fremtid. Disse inkluderer krig, konflikt og naturkatastrofer, men også såkalte «slow killers» som global fattigdom og ulikhet, klimaendringer og matusikkerhet.

Økt fokus på de siste årsakene bør føre til en debatt om utvidelse av flyktningbegrepet. Uansett må vi bekjempe stigmaet knyttet til begrepet «økonomiske migranter».

Selv om flyktningkonvensjonen omfatter mennesker som flykter fra krig og forfølgelse, er det ingenting som tilsier at ekstrem fattigdom er en bedre skjebne. Det er heller ikke moralsk galt å søke et bedre liv i et annet land, slik mer enn 800 000 nordmenn gjorde da de utvandret til USA mellom 1820 og 1940.

Humanitære aktører bør utfordre det problematiske skillet mellom økonomiske migranter og «reelle» flyktninger. Vi må også unngå å nøre opp under skremselspropagandaen knyttet til fremtidige «flyktning-bølger» og heller bidra til å normalisere migrasjon og kulturmøter.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.