Eventyret om de sju gode vennene som skulle få et rikere liv
I 2002 foretok Norge en opprydding i sine bistandsrelasjoner. Sju fattige utviklingsland ble plukket ut som særlig egnede og verdige mottakerland innen bistand. «Hovedsamarbeidsland» ble de kalt. Hvordan gikk det med dem?
Det var Arbeiderpartiets utviklingsminister Anne Kristin Sydnes som i sin bistandspolitiske redegjørelse for Stortinget våren 2002 varslet at antallet hovedsamarbeidsland skulle reduseres fra 12 til 7.
Som følge av dette ble samarbeidet med Sri Lanka, Nicaragua, Eritrea og Etiopia gitt lavere prioritet, mens Zimbabwe ble plassert på gangen på grunn av norske bekymringer over styresett og menneskerettigheter. Noen år før hadde vi vinket høflig farvel til Botswana og Namibia. Grunnen var at disse to landene klarte seg stadig bedre økonomisk..
Tilbake rundt middagsbordet satt sju gode venner som Norge ønsket å samarbeide med videre: fem land i Afrika og to i Sør-Asia. De sju var: Bangladesh, Nepal, Tanzania, Uganda, Zambia, Mosambik og Malawi.
I 2002 ville Norge konsentrere sin bilaterale bistands-innsats og valgte seg sju land som de ville ha en særlig tett dialog med. Norske ambassadører i disse landene fikk et særlig ansvar for denne dialogen.
Blant disse var Nepal det ferskeste bekjentskapet (fra 1997), mens Stortingets utenrikskomité sørget for å presse fram et vedtak om samarbeid med Malawi i 1996.
Stat-til-stat-bistand var det sentrale elementet i samarbeidet med de sju.
Hvordan gikk det med dem?
17 år etter storrengjøringen i bistandsporteføljen kan det være verdt å granske resultatene i akkurat disse utvalgte landene. De tilhørte alle sju gruppen av verdens fattigste land - og utgangspunktet for rask utvikling var svakt på mange områder. Så hvordan gikk det med dem?
Vi har dykket ned i databasen til verdens største utviklingsorganisasjon, Verdensbanken - og har sett på fem ulike utviklingsvariabler:
- Brutto nasjonalinntekt per innbygger.
- Andelen ekstremfattige
- Forventet levealder.
- Andelen barn som fullfører grunnskole.
- Tilgang til elektrisitet.
Til slutt undrer vi oss på: Har landene blitt mer eller mindre avhengige av bistand?
Stort sett i riktig retning
En hovedkonklusjon om utviklingen kan likevel fastslås med en gang, uten å holde leserne på pinebenken:
For befolkningene i Norges sju «venneland» har utviklingen stort sett gått i riktig retning de siste 15-20 årene. For noen har framgangen til og med vært imponerende, på flere områder.
Det skyldes trolig først og fremst landenes og befolkningenes egen innsats, mens også situasjonen i verdensøkonomien og forbedringer i rammevilkår. Flere av landene har hatt forbedringer i ulike sektorer; som administrativ kompetanse og kapasitet, makroøkonomisk planlegging, næringsliv, helse, ernæring, utdanning og sosiale sektorer.
Bistandsbransjen har lett for å overvurdere bistandens betydning, men internasjonal bistand har spilt en rolle i fattige land. De sju utvalgte er intet unntak. Store infrastrukturinvesteringer, for eksempel vannkraft, havneanlegg og veiutbygginger, har i stor grad fått økonomisk drahjelp fra bistandsgivere. Det samme gjelder store innsatser innen helse og utdanning. Norge har vært blant de mest aktive i å finansiere innsatsen for vaksiner, barne- og mødrehelse, innsats mot malaria, hiv-aids og tuberkulose.
Blir folk mindre fattige?
Brutto nasjonalinntekt per innbygger er en mye brukt indikator for å vurdere velstandsutviklingen i et land. Vurdert for en 20-årsperiode vil man særlig se effekten av vekst i landets egen produksjon (nasjonalproduktet) og i befolkningen. I tillegg vil målet fange inn kapitalinntekter fra utlandet, samt bistand og migrasjonspenger.
En svakhet ved BNI per innbygger som mål på velferd er at den «gjemmer bort» inntektsulikheter internt i landet, for eksempel dersom eliten i landet stikker av med fortjenesten på olje, gull og andre råvarer.
Sør-Asia har de siste to tiårene hatt en økonomisk utvikling som har gått mye raskere enn gjennomsnittet i verden. Denne utviklingen har samtidig gått betydelig raskere enn i Afrika sør for Sahara.
Bangladesh og Nepal er vinnerne i «fattigdomsreduksjon» blant de sju partnerlandene, ifølge Verdensbanken. Mosambik har riktig nok en sterkere prosentvis framgang, men fra et betydelig lavere nivå. Det må samtidig understrekes at vekst i makroøkonomien ikke nødvendigvis er det samme som fattigdomsreduksjon (noe vi kommer tilbake til.)
Slik er brutto nasjonalinntekt per innbygger
(kjøpekraftjustert, utvikling 2002 - 2017/2018, faste priser 2011):
Bangladesh: 4057 dollar (2018) - (+ 119 pst.)
Nepal: 2748 dlr. (2017) - (+ 77 pst.)
Tanzania: 2743 (2017) - (+ 64 pst.)
Uganda: 1752 (2018) - (+ 56 pst.)
Mosambik: 1154 (2018) - (+ 96 pst.)
Malawi: 1149 (2017) - (+ 43 pst.)
Zambia: Mangler data over tid.
Et svært påfallende trekk ved statistikken er de store forskjellene i utvikling landene imellom. Dessverre er det et par-tre av landene, de som hadde det svakeste utgangspunktet, som fortsatt henger langt etter. De fleste malawiere, mosambikere og ugandere er altså mye fattigere enn den vanlige bangladesher, og gapet har økt i løpet av de 16 årene som har gått. Flommen som tidligere i år rammet deler av Mosambik og Malawi vil dessuten gjøre inntektsvekst og fattigdomsbekjempelse i disse sårbare landene enda vanskeligere.
Hva med Norge?
Trodde du at noen av våre gamle venner var i ferd med å ta igjen Norge? Da tar du dessverre feil.
Norges BNI per innbygger (kjøpekraftskorrigerte 2011-priser) var i 2018 til sammenligning omlag 68 000 dollar (omlag 610 000 kroner). Dette er skyhøyt over nivået i alle de sju landene vi har samarbeidet med om bistand. Norsk inntektsnivå er mer enn 50 ganger større enn Malawi og Mosambik. Med andre ord: nordmenn «tjener» på én uke hva malawiere og mosambikere «tjener» på ett år.
For Zambia mangler det slike data (kjøpekraftkorrigerte, faste priser) over tid. Derimot finnes det tall for utviklingen i BNI og BNI per innbygger i løpende priser. Sistnevnte anslås idag å være omlag ti prosent under Bangladesh-nivå.
Vekst ja, men fattigdomsreduksjon?
Økonomisk vekst er normalt - men ikke nødvendigvis en drivkraft for fattigdomsreduksjon. Det kommer tydelig til uttrykk gjennom Verdensbankens statistikk for andelen fattige i befolkningen i de sju landene. Eksempelet Zambia framstår som grelt. Selv om gruvelandets nasjonale inntekter har økt kraftig (omlag 7,4 prosent i gjennomsnitt for perioden 2004-2014), og mer enn andre afrikanske land, har andelen fattige økt.
Mens 49 prosent av befolkningen i Zambia var fattige (inntekt på under 1,90 dollar) i 2002, har andelen økt til 58 prosent i 2015. Det er med andre ord ikke majoriteten - de mange familiene på landsbygda - som har stukket av med inntektene fra kopperindustriens gode år på 2000-tallet.
Vekst i gjennomsnittsinntekt kan være et dårlig mål på fattigdomsreduksjon. I Zambia har andelen ekstremfattige (inntekt på under 1,90 dollar) økt i perioden fra 2002 til 2015. Bøndene på landsbygda har i liten grad fått del i velstandsveksten. Foto: Bistandsaktuelt
«Ulikhetsverstingen» Zambia er heldigvis unntaket blant Norges sju venner. Alle de seks andre landene har, tross jevn befolkningsvekst, en reduksjon i andelen fattige. (Unntaket er Malawi, der tallet ligger stabilt, men er usikkert, siden det mangler slike tall etter 2010.)
Slik er fattigdomsutviklingen
(prosentandel av befolkningen som lever for under 1,9 dollar per dag):
Malawi: 72 pst. (2010) - ned fra 73 pst. i 2004
Mosambik: 62 (2014) - ned fra 81 pst i 2002
Zambia: 58 (2015) - opp fra 49 pst. i 2002
Tanzania: 49 (2011) - ned fra 86 pst. i 2000
Uganda: 36 (2012) - ned fra 65 pst. i 2002
Bangladesh: 20 (2010) - ned fra 35 pst. i 2000
Nepal: 10 (2015) - ned fra 46 pst. i 2003
Verden: 10 (2015) - ned fra 26 pst. i 2002
Seks av sju land har med andre ord en lavere andel fattige enn før. De to sørasiatiske land er tydelig bedre på fordeling enn de afrikanske. Særlig bemerkelsesverdig er utviklingen i Nepal, et land som i perioden både har hatt en blodig borgerkrig og ødeleggende naturkatastrofer.
Tanzania og Uganda er landene blant de afrikanske som tydeligst kan vise til redusert fattigdom, men de siste undersøkelsene her er fra 2011 og 2012. (Tallene er basert på husholdningsundersøkelser og estimater gjort av Verdensbanken. Det tas forbehold om at statistikkgrunnlaget i enkelte av landene kan være spinkelt og mangelfullt.)
Forventet levealder
Forventet levealder er en annen indikator som får stor oppmerksomhet i utviklingssammenheng. Både den generelle nedgangen i fattigdom, bedre ernæring og et forsterket helsetilbud påvirker hvor lenge mennesker i ulike land lever. Utdanning og likestilling vil også ha betydning, sammen med en rekke andre faktorer.
Også for denne indikatoren er det svært gledelige resultater å vise til for Norges sju gamle bistandsvenner. Fra 1998 til 2015 har forventet levealder økt kraftig for befolkningen i alle disse landene. Ikke minst er levealdersutviklingen kraftig forbedret i Zambia (pluss 18 år), Malawi (pluss 16 år), Tanzania (pluss 15 år) og Uganda (pluss 14 år).
Alle disse fire landene var for 15-20 år siden svært rammet av hiv/aids-epidemien, som skapte den reneste dommedagsstemning i FN-fora og internasjonale medier. Men en koordinert nasjonal og internasjonal innsats, i hovedsak finansiert av bistandspenger, har gitt resultater. Det samme kan sies om effektene av vaksinasjonskampanjer og innsatsen mot «barnemorderen» malaria.
Likevel er det fortsatt befolkningene i Norges to partnerland i Sør-Asia som kan forvente å leve lengst. Men afrikanerne har tatt inn på sørasiatene i perioden, tross svakere inntektsutvikling.
Slik har levealder endret seg i perioden 1998 til 2015:
Bangladesh - har økt sin levealder fra 64 til 72 år
Nepal - fra 61 til 70 år,
Tanzania - fra 50 til 65,
Zambia - fra 44 til 61,
Malawi - fra 46 til 63,
Uganda - fra 45 til 60 og
Mosambik - fra 47 til 58.
Hvor mange fullfører barneskolen?
Statistikkene for utdanningsnivå i de sju landene er mangelfulle. Men unntaksvis dukker det opp tall som kan gi en indikasjon på utviklingen. Vi har sett på statistikkene for andelen av barna som fullfører barneskole.
Også på dette området er det de to sørasiatiske landene som markerer seg mest positivt, til dels med imponerende resultater. Utviklingen i afrikanske land er mindre positiv. I noen tilfeller, som for Uganda og Mosambik, viser tallene også (i perioder) en negativ utvikling.
Både Bangladesh og Nepal rapporterer tall for andelen av elever med fullført barneskole som er større enn det alderssegmentet for avgangskullet skulle tilsi. Årsaken er at elevkullene som uteksamineres har et etterslep av eldre elever som tar igjen tapt skolegang.
Slik er skoletallene for 2017 (obs! ulike basisår for sammenligning):
Bangladesh: 119 prosent grunnskoledekning* (2008: 57 pst.)
Nepal: 113 pst. (2000: 67 pst.)
Zambia: 89 pst. (1998: 64 pst.)
Malawi (2014): 77 pst. (2008: 62 pst.)
Tanzania: 58 pst. (1998: 49 pst.)
Uganda: 51 pst (2008: 57 pst.)
Mosambik: 46 pst (2008: 56 pst.)
Kilde: Unesco/Verdensbanken
Et blikk på tallene for ungdomsskole (Secondary School) gir et noe mer positivt utdanningsbilde for de afrikanske landene. Fra 1998 til 2017 har andelen afrikanske elever (Afrika sør for Sahara minus høyinntektsland) som fullfører ungdomsskolen økt fra 25 til 43 prosent. Tilsvarende for alle land i Sør-Asia var 43 prosent (1998) og 71 prosent (2017).
Nepal er blant landene som har hatt en kraftig vekst i antall elever i barneskolen. Foto: Ken Opprann / Bistandsaktuelt
Strøm til husholdninger?
Toneangivende statsledere i utviklingsland framhever ofte infrastruktur- og teknologisk utvikling som en forutsetning for videre økonomisk vekst og utvikling. Mange finansierings- og utviklingsinstitusjoner gjør det samme. Blant annet derfor har vi sett på om flere har fått tilgang til elektrisitet.
Også her er det de to gamle vennene i Sør-Asia som kan skryte av de mest imponerende resultatene, mens de fem afrikanske har langt mindre å vise til. Forskjellene er iøynefallende. I de afrikanske landene må flertallet av skoleelevene fortsatt lese lekser i lyset fra stearinlys eller parafinlamper, mens maten kokes på kull eller åpen ild.
Slik er tilgangen til elektrisitet
(andel av befolkningen - tall for 2017. Økning i prosentpoeng fra 1997 i parentes):
Nepal: 96 pst. (+ 80 pst.p.)
Bangladesh: 88 pst. (+ 66)
Zambia: 40 pst. (+ 23)
Tanzania: 33 pst. (+ 26)
Mosambik: 27 pst. (+ 21)
Uganda: 22 pst. (+ 16)
Malawi: 13 pst. (+ 9)
For norsk bistand, som har vært aktivt involvert i kraftutbygginger i nesten samtlige av landene, er det verdt å merke seg at framskrittene på tjue år er betydelige. Like sikkert gir statistikken tydelige bevis på at behovet for norsk energikompetanse fortsatt er betydelig.
Mosambik er ett av flere land i Afrika der Norge har bidratt med sin vannkraftkompetanse. Foto: Bistandsaktuelt
Mindre avhengige av bistand?
«Målet med bistanden er å gjøre bistanden overflødig.» Slike utsagn har mange norsk utviklingsmiinistre gitt gjennom årene. Da må det også være gledelig å registrere:
Samtlige sju land er i en situasjon per i dag der de står sterkere økonomisk og er mindre avhengige av bistand enn for 15-20 år siden.
Hovedårsaken er at økonomiene i alle de sju landene har vokst betydelig som følge av økonomisk vekst. Blant annet har økt internasjonal etterspørsel etter råvarer spilt en rolle. For Bangladesh, som er i en særklasse blant de sju, har eksport av industrivarer (særlig klær) vært det klart viktigste bidraget.
Zambia er tilsynelatende den «flinkeste eleven i klassen» blant de fem afrikanske landene, men dette har delvis å gjøre med at startpunktet for sammenligningen er år 2000. Årene før (1990-tallet) var spesielt harde år for landet, blant annet på grunn av problemene i kobberindustrien. Kobberprodusenten, som for øvrig har hatt god nytte av råd fra norske skatterådgivere, har redusert sin bistandsavhengighet fra 23 prosent (i 2000) til 4 prosent av sin bruttonasjonalinntekt i 2017 - samtidig som størrelsen på økonomien har vokst kraftig. Også Uganda kan vise til en tydelig positiv utvikling - der andelen bistand er redusert fra 14 til i underkant av 8 prosent.
Internasjonal bistand i 2017 som andel av BNI
(prosentpoeng nedgang fra 2000 i parentes):
Bangladesh: 1,4 pst. (- 0,7 pst.p.)
Zambia: 4,1 pst. (- 19,0)
Tanzania: 5,0 pst. (- 3,0)
Nepal: 5,0 pst. (- 2,0)
Uganda: 7,9 pst. (- 6,2)
Mosambik: 14,5 (- 4,3)
Malawi: 24,1 (- 2,2)
Norges mangeårige bistandsfavoritt Tanzania er også i noen grad en økonomisk solskinnshistorie, med flerårig økonomisk vekst på 2000-tallet og redusert avhengighet av bistand. Landet mottok 2,6 mrd. dollar (omlag 23 mrd. kroner) fra internasjonale givere i 2017. Det tilsvarte omlag 350 kroner i gjennomsnitt per innbygger - eller om lag 5 prosent av nasjonalinntekten.
Et unntak fra den positive trend mot større uavhengighet av bistand er Malawi. Her var gjennomsnittlig bidrag per innbygger - fra langsiktig bistand og nødhjelp - rundt 770 kroner. Dette utgjør hele 24 prosent av nasjonalinntekten i Malawi, en reduksjon på beskjedne 2 prosentpoeng fra år 2000.
Av de sju vennene fra 2002 er det i dag bare fire tilbake på Norges liste over våre fremste utviklingspartnere: Tanzania, Mosambik, Malawi og Nepal. Samarbeidet med det stadig mer økonomisk vellykkede Bangladesh ble trappet ned fra og med 2008. Samarbeidet med Zambia, landet med sterkest vekst og størst økonomi blant de afrikanske vennene, ble avviklet i 2016. Uganda, som ofte får kritikk for manglende demokrati, har vært inn og ut av listen, men er nå ikke blant de aller høyest prioriterte.
(Grafer og statistikk i artikkelen er basert på Verdensbankens database. Banken innhenter også data fra FN. Det må presiseres at statistikk for endel utviklingsland, særlig i fattige afrikanske land, kan være beheftet med usikkerhet.)
