Fanget i moderne slaveri

– Jeg var helt sikker på at min siste time var kommet.

Mariam sitter på sengekanten i en nedslitt leilighet i Beirut. Sola er på vei ned, og kaster et siste gløtt inn gjennom balkongdøren. 25-åringen kom til Libanon fra Sierra Leone som 16-åring for å jobbe som hushjelp. Egentlig måtte man ha fylt 18, men fordi familien var desperat, fikk de rekrutteringsfirmaet til å jukse med papirene. Planen var å tjene penger så hun kunne fullføre utdannelsen. Selv ville hun også støtte familien hjemme i Freetown økonomisk.

Det er snart ni år siden nå. Leiligheten 25-åringen bor i, er etter hvert blitt tilholdssted for et dusin kvinner fra Sierra Leone og Benin. Alle kom de hit med drømmer om en bedre fremtid. Nå har de hverken pass, oppholdstillatelse eller penger. Alt de vil, er å reise hjem.

– Med én gang du kommer, blir alt tatt fra deg, forteller Mariam.

– De fleste av vennene mine har tatt utdanning eller giftet seg og fått barn. Jeg har ingenting.

«Kan du være bitchen min?»

Det var allerede to andre hushjelper i den store murvillaen i fjellene over Libanons hovedstad. Mariam fikk sitt eget rom, arbeidsmengden var overkommelig og barna hun passet, var snille.

– Jeg trodde livet skulle endre seg. Alt var så bra, sier Mariam om den første tiden i Beirut.

Barnas mor var nesten aldri hjemme, og mannen sa tidlig at Mariam kunne se på ham som en farsfigur. Han ga henne små gaver, og kjøpte en badedrakt hun kunne bruke i bassenget når hun hadde fri. Så endret tonen seg. Han begynte å klapse henne på rumpa og si «så sexy du er», forteller Mariam. En dag bare de to var hjemme, spurte han: «Kan du være bitchen min?»

16 år gamle Mariam skjønte at det var på tide å komme seg vekk. Hun forklarte situasjonen til en kvinne som jobbet i det libanesiske rekrutteringsbyrået, men beskjeden var klar: Hun ble oppfordret til ikke å si noe til kona om mannens oppførsel. Det kom ikke til å hjelpe henne.33

I tiden som fulgte, fortsatte mannen å tilnærme seg henne. Da hun ble med som barnepasser på en ferietur til Tyrkia, forsøkte han å få henne til sengs. Men det var ikke før hun fersket mannen og en av de andre hushjelpene i kjelleren at helvete virkelig brøt løs, forteller hun. Ikke lenge etter skal de to andre hushjelpene ha flyttet ut.

– Jeg ikke fikk sove, jeg var redd han skulle komme inn på rommet mitt og gjøre det samme mot meg, sier hun.

Da hun fant ut at han hadde installert overvåkningskamera på rommet hennes, ble hun kvalm.

– Jeg var deprimert, klarte ikke spise og gikk ned i vekt. Jeg var redd og trodde jeg skulle dø.

Tre kroner i lomma

Mer enn 30 prosent av unge kvinner i Afrika sør for Sahara var ikke i arbeid, utdanning eller opplæring i 2022, ifølge en rapport fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). I Sierra Leone er andelen arbeidsledige høyere enn i regionen for øvrig. Det driver mange til å søke arbeid i utlandet, ofte via irregulær migrasjon.

19 år gamle Salimato, også hun fra Sierra Leone, er den yngste i kvinnekollektivet. Hun kom til Libanon for et år siden, etter at en agent fra et rekrutteringsbyrå hadde vært innom skolen hennes og snakket varmt om jobbmulighetene i Libanon. 400 dollar i måneden hørtes nesten for godt ut til å være sant for en tenåring som fryktet arbeidsledighet etter endt skolegang.

Det var for godt til å være sant.

Sierra Leone er et av verdens fattigste land, hvor nær seks av ti lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, ifølge FN. Salimato og familien måtte låne penger for å betale de rundt 8000 kronene det kostet å reise til Libanon. Men kvinnen hun jobbet for, betalte henne aldri.

– Jeg forklarte henne at familien hjemme ventet på penger. Men det nyttet ikke.

I stedet fikk Salimato beskjed om at hun skulle få betalt når det hadde gått ett år.

– Jeg jobbet hele dagen, uten pauser. Jeg fikk heller ikke ordentlig mat, og hvis jeg ble syk, fikk jeg smertestillende og beskjed om å ta meg sammen, forteller Salimato.

Etter seks måneder var hun så nedbrutt at hun rømte. Det eneste hun hadde, var klærne hun gikk i og 10 000 libanesiske pund – som da utgjorde omtrent tre norske kroner. Passet og mobilen var det arbeidsgiveren som rådet over.

Utnyttende i sin natur

Panorama har ikke hatt mulighet til å uavhengig verifisere detaljene i kvinnenes historier, men at mange migrantarbeidere utsettes for overgrep, er godt dokumentert av blant annet FN. Libanon huser omtrent 250 000 migrantarbeidere, de fleste av dem kvinnelige hushjelper fra afrikanske og sørøstasiatiske land, og fordi Libanons arbeidsmiljølov spesifikt ekskluderer migrantarbeidere som jobber som hushjelper, er disse særlig utsatt for utnyttelse.

I stedet er de underlagt det omstridte kafalasystemet – som knytter migrantarbeiderens midlertidige oppholdstillatelse til arbeidsgiveren, en såkalt sponsor. Praksisen, som har sin opprinnelse i golflandene, fikk mye oppmerksomhet i forbindelse med fotball-VM i Qatar, og flere menneskerettighetsorganisasjoner kaller det moderne slaveri. Det er Zeina Mezher, prosjektkoordinator for FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) i Libanon, enig i.

– Vi bruker ikke det begrepet i ILO, men ser på det fra et tvangsarbeidsperspektiv fordi det finnes eksisterende praktiske løsninger for å få bukt med problemet. Kafalasystemets natur er i høyeste grad utnyttende, det er det ingen tvil om, sier hun.

Det mest problematiske med systemet er den skjeve maktbalansen, påpeker Mezher.

– Staten delegerer ofte ansvaret for ansettelsesforholdet til arbeidsgiver. Det betyr i praksis at arbeidstagerens muligheter til å melde fra om manglende lønn, overgrep eller dårlige arbeidskår er nærmest ikke-eksisterende. Migrantarbeidernes rettigheter er så å si fraværende.

Fordi sektoren i seg selv ikke er anerkjent, blir det særlig vanskelig om man havner i en konflikt med arbeidsgiver. Arbeidstager kan ikke bare si opp jobben og finne en ny jobb – og dermed forbli lovlig migrant. Noen ganger kan de heller ikke forlate landet på grunn av inndragning av pass, falske anklager om tyveri eller lignende, forklarer Mezher.

– Det er i det hele tatt uakseptabelt at kafalasystemet fortsatt eksisterer når alle bevis tilsier at det må erstattes med et rettferdig og fungerende system, sier hun.

Skambelagt

– Den eneste grunnen til at jeg lever, er henne, sier Salimato og peker på Mariam, som er travelt opptatt med å organisere plasseringen av fire store esker som blir levert på døren.

Leiligheten brukes også for å mellomlagre større og mindre flyttelass for andre migrantarbeidere som ikke tør å ha tingene sine hos arbeidsgivere. Her blir kofferter, poser og esker fulle av klær og leker stående til noen har råd til å betale for frakt, ofte i månedsvis.

Slik finansierer de store deler av husleien. Men for det meste er det Mariam som brødfør resten av beboerne med det lille hun tjener som frilanser for ulike rettighetsgrupper, forteller Salimato, som bodde flere dager på gata før hun møtte Mariam.

19-åringen sier at hun har lyst til å reise hjem, men at flere ting holder henne igjen.

– Jeg vil ikke at familien min skal få vite hvor ille det er her. De tok opp lån og sendte datteren sin for å kunne hjelpe familien, og for at jeg skulle kunne komme tilbake og ta en utdannelse. I stedet har jeg hverken jobb eller penger. De skammer seg nok allerede, og jeg kan ikke komme hjem med ingenting. Drar jeg tilbake, blir jeg en utgift for dem, sier Salimato.

Hun legger noe av skylden for situasjonen hun befinner seg i, på styresmaktene i Sierra Leone. Men Salimato fritar heller ikke rekrutteringsbyrået som lovet en bedre fremtid i Libanon, for ansvar.

– De løy. De sa at jeg skulle bli behandlet godt, at lønnen var god og at jeg skulle få eget rom og bad. Men når vi kommer, blir vi behandlet elendig. Vi får ikke lønn, ikke mat eller hvile.

«Du burde komme hit»

Fra leilighetens andre soverom, i enden av gangen, høres lyden av mobilvideoer avbrutt av fnising. Marta (20) og Elizabeth (23) fra Benin skreller poteter mens de ser på morsomme Tiktok-videoer.

– Vi ler kanskje, men innerst inne lider vi, sier Marta.

De to søstrene ble begge smuglet til Nigeria i båt før de ble satt på et fly til Libanon.

Menneskehandel er et stort problem i Afrika, og rammer i stor grad kvinner som lokkes med jobbmuligheter og et bedre liv. Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet viser rapporter at unge kvinner fra blant annet Benin rekrutteres til husarbeid i Midtøsten. Selv om Benins myndigheter har iverksatt tiltak for å eliminere menneskehandel, gjør utbredt fattigdom, høy arbeidsledighet og begrensede jobbmuligheter at det fortsatt er et problem i landet.

Marta var først ut. Hun var 18 år og gikk i niende klasse da faren hennes fikk høre fra en bekjent at datteren kunne tjene to tusen kroner i måneden som hushjelp i Libanon. For en familie som så vidt hadde råd til å ha ungene sine i skolen, virket det som en god mulighet.

Familien til Marta er ikke alene. Nesten 40 prosent av befolkningen i Benin lever i fattigdom, ifølge Verdensbanken. Året før pandemien fullførte bare 50 prosent av elevene grunnskolen og bare én av ti jenter i alderen 21-24 år har fullført ungdomsskolen. Nå er også Marta, som snart fyller 21, en del av den dystre statistikken. Med håp om å tjene nok penger til å fullføre grunnskolen, og så ta høyere utdanning, var det ikke et vanskelig valg, forteller hun.

– Det første de gjorde, var å ta passet og alle dokumentene mine. Så var det rett på jobb.

Hos den første familien jobbet hun fra seks på morgenen til sent på kvelden, uten en eneste fridag, forteller hun. Etter to måneder fikk hun nok og ble sendt til en annen familie. De behandlet henne pent og lot henne ha et privatliv. Da ringte hun sin tre år eldre søster, Elizabeth, som var nyskilt og fortsatt bodde i Benin med sine to barn. Søsteren trengte en jobb. «Du burde komme hit», hadde Marta sagt.

– Hadde jeg visst hvor ille det skulle bli, hadde jeg aldri sagt det, sier Marta og ser bort på søsteren.

Pulverkaffe og brød

Heller ikke Elizabeth har fullført grunnskolen. Selv om grunnskoleutdanningen er gratis i Benin, måtte hun slutte på skolen i åttende klasse. Familien hadde ikke lenger råd til å betale for transport. I stedet giftet hun seg, fikk to barn, og skilte seg igjen. Da Marta ringte og sa at ting var blitt bedre i Libanon, tok det ikke lang tid før hun satte barna hos foreldrene og dro.

Men Martas nye arbeidsgivere betalte henne aldri. Og fordi familien tok fra henne mobilen, fikk hun aldri sagt ifra til søsteren før det var for sent. I november 2021 var Elizabeth på plass i det store huset i åssiden ovenfor Beirut.

At Libanon befinner seg i en av de verste økonomiske krisene i nyere tid, fikk ingen av dem høre om. Siden 2019 har det libanesiske pundets verdi falt med godt over 90 prosent. Inflasjonen er skyhøy og bare mellom august 2020 og august 2021 steg matvareprisene med 550 prosent. Opp mot 80 prosent av befolkningen lever nå under fattigdomsgrensen.

Det har søsknene fra Benin fått føle på.

Hverken Marta eller Elizabeth har klart å sende penger hjem. De blir også sittende i en ubehagelig skvis mellom situasjonen i Libanon og familiene hjemme, som etterlyser penger og ikke skjønner hva som foregår.

– Det eneste jeg vil, er å reise hjem til barna mine, sier Elizabeth

For å dekke reisen hjem, og dermed få utstedt et laissez-passer – et såkalt passérbrev – trenger de mellom 5000 og 10 000 kroner hver. Men slik situasjonen er nå, har de så vidt råd til mat.

I dag har de fått i seg en kopp pulverkaffe og litt brød. Til middag blir det stekt potet.

– Vi har ofret mye for å komme hit, men føler oss lurt. Vi har ingenting, sier Elizabeth.

Føler på et kall

Mariam kom seg unna vertsfamilien i god behold, men forteller at hun sliter psykisk etter det som skjedde for snart ni år siden. I likhet med de andre kvinnene, vil også hun hjem. Men bare for en liten stund. Først for å ta en kort pustepause, la hodet hvile og lade batteriet. Så vil hun gjerne ta et oppgjør med rekrutteringsbyråene på det afrikanske kontinentet.

– Noen må fortelle hvordan det faktisk er her. Unge jenter får bare høre solskinnshistoriene, men det er viktig at noen forteller hva man risikerer ved å komme for å jobbe som hushjelp.

Så vil hun tilbake til Libanon og fortsette kampen for migrantarbeideres rettigheter, slik hun har gjort som både frivillig og midlertidig ansatt i flere organisasjoner de siste årene.

– Mange som lider, trenger noen som snakker for dem. De prøvde bare å unnslippe fattigdommen i hjemlandet. Hadde de visst hva de kom til, ville de klart seg bedre hjemme.