Afrikas århundre?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jan Arild Snoen

Forfatter og samfunnsdebattant

Ved utbruddet av første verdenskrig bodde omkring syv prosent av verdens befolkning i Afrika. I dag er andelen doblet, og ifølge FNs nylig oppdaterte prognoser vil én av fire i 2050 være afrikaner. Bare åtte land står for halvparten av verdens befolkningsvekst fra nå til 2050, og fem av dem er afrikanske.

I 2100 blir andelen nesten 38 prosent. Mens befolkningen i mesteparten av verden utenfor Afrika stabiliseres og mange steder vil gå ned, fortsetter den å vokse i Afrika, fra dagens snaue 1,4 milliarder til 3,9 milliarder i 2100.

Sagt på en annen måte: I dag er Afrikas befolkning litt mindre enn Kinas. I 2100 vil den være fem ganger så stor. USA og Europa (uten Russland) vil stå for drøye 8 prosent av verdens befolkning.

Nigeria alene vil ha større befolkning enn Europa. The Guardian publiserte nylig en artikkel av Howard W. French med en konklusjon man kan bli svimmel av: I 2100 kan byene langs kyststripen mellom Lagos i Nigeria og Abidjan i Elfenbenskysten, en strekning på omkring 100 mil, ha vokst sammen til en sammenhengende megapolis med bortimot 500 millioner innbyggere. (Nei, det er ikke en null for mye.)

Befolkningsfremskrivninger langt frem i tid er naturligvis usikre. På bare tre år har FN redusert sitt middelestimat for verdens befolkning i 2100 fra 10,9 milliarder til 10,4, og for Afrika fra 4,2 til 3,9 milliarder. For de nærmeste par tiårene er prognosen sikrere, men mellom 2050 og 2100 kan fremdeles mye skje. Men da må det altså skje endringer som vi i dag ikke kan legge til grunn.

Afrika henger etter

Vi vet at økonomisk utviklingsnivå er viktig, og ser at mange mellominntektsland er på vei til å stabilisere befolkningen. Dette vil også slå inn i Afrika, og bidra til en utflating etter hvert, men langt senere enn i de fleste andre land. I Afrika sør for Sahara fødes det fremdeles 4,6 barn per kvinne, noe som riktignok er en betydelig nedgang fra nesten 7 for tretti år siden. Prognosen tilsier at dette faller under reproduksjonsraten på 2,1 så sent som i 2090.

For en stor del skyldes det svak økonomisk vekst, men det er også noen særegne afrikanske faktorer. Angola og Nigeria har for eksempel et brutto nasjonalprodukt per innbygger som ligner på India og Bolivia. Men befolkningen i de to afrikanske landene antas å henholdsvis tredobles og dobles frem til 2100, mens den øker med en halv gang i Bolivia og nesten ikke i India.

I Norge og mange andre vestlige land har mødrenes alder krøpet oppover. Her hjemme er gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende nå bikket 30 år. I Afrika er det fremdeles svært vanlig å føde barn som tenåring. Det er altså langt kortere avstand mellom generasjonene i Afrika enn i Europa, og det har stor betydning for befolkningsutviklingen.

Tidlig barnefødsel kan knyttes til kulturelle faktorer, men ikke minst økonomiske. Når utsiktene til lønnet arbeid eller utdanning er lav, får flere jenter barn. Virkningen går også den andre veien. Med små barn blir de fleste bundet til hjemmet.

Urbaniseringen i Afrika er voldsom, fra omkring 27 millioner i byene i 1950 til 570 millioner nå. Flytting til byene går sammen med fallende fødselstall verden over, men i Afrika er denne effekten mindre. I Nigeria er urbaniseringen kommet like langt som i Thailand og Indonesia, men fertiliteten er fremdeles tre ganger så høy.

Prevensjon tilgjengelig, men brukes mindre

I deler av norsk opinion lever fremdeles den enkleste forklaringen videre: Problemet er mangel på prevensjon, «paven har skylda» og så videre. Ekspertene avviser ikke at mindre bruk av prevensjon i Afrika er en medvirkende årsak. Tvert imot er det riktig at bruken er uvanlig lav, og at religion og tradisjoner kan utgjøre en barriere.

Men det handler mindre om tilgang til prevensjon enn om viljen til å bruke den. Afrikanske kvinner (og menn) ønsker seg rett og slett flere barn – både av økonomiske og kulturelle grunner. Niger har høyest befolkningsøkning i verden. Der mener kvinnene at den ideelle familiestørrelsen er ni barn, mens deres menn mener den er tretten.

Afrikanske demografer peker også flerkoneri som en årsak i vestafrikanske land, der omkring en tredel av kvinnene lever i slike forhold. Disse kvinnene ønsker seg flere barn enn dem i monogame forhold, og bruker mindre prevensjon, noe som tyder på konkurranse mellom konene om å føde mannen barn. Men det er tvilsomt om dette er viktig, siden de polygame kvinnenes fertilitet rent faktisk ikke er høyere enn de monogames.

Det bør også nevnes at Afrika er mangfoldig, og utviklingen forskjellig mellom land. Fertiliteten har falt kraftig i noen nordafrikanske land og i Sør-Afrika. Andre land, som Egypt og Etiopia, har også klart fall, men samtidig en voldsomt stor ungdomsgenerasjon, som får effekt på fødselstallene særlig frem mot 2050.

Unge en ressurs

Afrikas sterke befolkningsvekst kan både sees på som en trussel og en mulighet. Andelen unge er veldig høy, og trekkes frem som grunnlaget for dynamisme fremover, blant annet av World Economic Forum i Davos. Andelen gamle er lav og øker bare moderat frem mot 2050. Gjennomsnittsalderen i Japan er 48 år, i Kina 38 år og i Nigeria 18 år.

Utfordringen i Vesten, men også etter hvert Kina, er at forsørgelsesbyrden knyttet til langt flere gamle er betydelig større enn den lettelse i byrden som færre barn innebærer. Utfordringen i Afrika handler på sin side om å få denne bølgen av unge inn i nyttig arbeid.

Afrika vil etter hvert, når fødselstallene for alvor begynner å falle, nyte godt av det vi kaller en demografisk dividende, altså at andelen i arbeidsdyktig alder vil være uvanlig høy en periode. Dette utgjorde en viktig grunn til Kinas kraftige økonomiske vekst i reformperioden etter Mao. Men Kinas erfaringer viser også betydningen av en politikk som gjør at denne arbeidskraften kan utnyttes effektivt. Det handler om at befolkningen faktisk kommer i arbeid, men enda mer om økt produktivitet.

Kvaliteten på statsinstitusjonene og hvorvidt den økonomiske politikken skaper grunnlag for vekst, er i Afrika svært varierende, for å si det mildt. Økonomisk henger Afrika kraftig etter. Mens ekstrem fattigdom er omtrent utryddet i Kina og mange andre asiatiske land, har det absolutte antallet fattige faktisk økt litt i Afrika de siste tiårene. Når India får enda mer fart på sin økonomi, vil ekstrem fattigdom fremstå i stadig sterkere grad som et afrikansk fenomen.

Afrika må selv finne løsningen

Afrika er stort – befolkningstettheten i dag er bare omkring 40 prosent av Europas og en tredel av det den er i Asia. Tilgangen til dyrkbar mark er også god, med anslagsvis 60 prosent av verdens dyrkbare, men ikke dyrkede areal. Det er altså et stort potensial for økt matproduksjon, gitt riktig teknologi og markedsorganisering. Kontinentet er også rikt på mineraler og andre naturressurser.

Afrika lider ikke under fysiske begrensninger, men av mangelfull politisk og økonomisk organisering. Hvorvidt optimistene eller pessimistene får rett, avgjøres først og fremst av den politikken som de afrikanske landene fører. Men Vestens politikk er ikke helt uten betydning. Bistand kan her spille en rolle, men dette er ikke stedet for en lenger drøfting av hvor effektiv bistanden egentlig er, eller kan bli.

Dersom Afrika skal lykkes økonomisk, og deres demografiske dividende medføre at en større del av verdens vareproduksjon flyttes dit, må markedene åpnes. Norge og EU har særordninger for Afrika, men dette har vært politisk mulig fordi kontinentet i beskjeden grad har utgjort en trussel mot europeiske produsentinteresser. Det, sammen med en tiltagende proteksjonisme særlig i USA, som også smitter over på Europa, kan peke mot trøbbel fremover.

På den annen side er Europa kommet langt i overgangen til serviceøkonomien, og importandelen for industriprodukter er allerede stor. Det burde ikke utgjøre noe stort politisk problem dersom Afrika overtok en del av Asias, og særlig Kinas, rolle som eksportør til Europa.

En bølge av økonomiske flyktninger?

Pessimistene ser strømmen av det som ofte kalles flyktninger, men i stor grad er økonomiske migranter, fra Afrika over Middelhavet etter 2015 som et forvarsel. Men foreløpig er emigrasjonen fra Afrika til Europa relativt beskjeden, og den irregulære migrasjonen over Middelhavet utgjør en liten del, i størrelsesorden 100 000 personer i året.

Mislykkes Afrika, er det lett å se for seg et kraftig økt migrasjonspress mot Europa. Ja, selv om Afrika får opp den økonomiske veksten, betyr store ungdomskull de neste par tiårene at vi nesten uansett må regne med et slikt press. Spørsmålet er hvor stort det blir.

Unge afrikanere er en ressurs, enten de forblir i Afrika eller flytter. Som i Afrika er spørsmålet i Europa hvordan man lykkes i å utnytte denne ressursen – at migrantene faktisk kommer i arbeid. Pessimistene vil peke på at Europa har betydelig dårligere resultater enn USA å vise til når det gjelder sysselsettingsandelen blant innvandrere.

Europa vil mangle folk i mange roller, ikke minst omsorg for de stadig flere eldre. Optimistene ser derfor Afrikas unge som svaret på Europas forgubbing. Noen vil innvende at det er farlig dersom Afrika tømmes for sine beste folk, altså «brain drain», men det finnes også krefter som drar i motsatt retning.

Mange migranter vender tilbake til Afrika med ferdigheter utviklet i Vesten. Mulighetene til en jobb i utlandet kan i seg selv føre til at flere utdanner seg, slik sykepleiere fra Filippinene er et eksempel på. Dette kalles gjerne for «brain gain».

I nesten alle land, enten det er USA, Europa, Japan eller fattigere land, er det grenser for hvor stor andel innvandrere den opprinnelige befolkningen er komfortable med, selv om innvandrerne skulle bidra positivt til økonomien. Derfor kan økt emigrasjon bare avta en liten del av den kommende befolkningseksplosjonen. Afrika må selv ta seg av brorparten.