– Mismatch mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft

– Arbeidsgivere klager ofte over at de nyutdannede mangler nødvendig kompetanse, eller at de er blitt skolerte i andre ting enn det arbeidsgiverne etterspør, sier Jealous Chirove i FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO).

Chirove jobber for tiden ved ILOs Øst-Afrika-kontor i Dar es Salaam, som dekker Tanzania og nabolandene Kenya, Uganda, Rwanda og Burundi. Tidligere har zimbabweren jobbet ved en rekke andre afrikanske ILO-kontorer, og mener at problemene så å si er de samme på tvers av det afrikanske kontinentet.

– I Nord-Afrika er det noen rike oljestater, med flere arbeidsgivere og mindre arbeidsledighet. I stort sett hele Afrika sør for Sahara er det derimot mangel på jobber, og spesielt anstendige jobber i den formelle økonomien, sier Chirove.

Det rammer unge særlig hardt, siden de gjerne taper konkurransen mot dem med mer arbeidserfaring, forteller han.

– Vi er ikke forberedt

– Helt siden jeg ble uteksaminert i 2017, har jeg vært på jakt etter anstendig arbeid. Det er utfordrende fordi de fleste arbeidsgivere foretrekker kandidater med mer erfaring. I tillegg har eldre personer lettere for å få seg jobb fordi de ofte har større nettverk og flere kontakter enn de nyutdannede, sier Caren Chepkemboi Kimeli fra Kenya.

29-åringen er ernæringsfysiolog og har tatt etterutdanning i prosjektledelse.

– Siden jeg ikke fikk en relevant jobb, begynte jeg med frivillig arbeid. Jeg har også hatt midlertidige stillinger for å få inntekt og sikre et levebrød, sier Kimeli.

Hun forteller at utdanningen bare delvis forberedte henne på arbeidslivet.

– Utdanningen ga meg kommunikasjonsferdigheter, sosiale ferdigheter og dataferdigheter som jeg nå nyter godt av. Men jeg får lite bruk for fagkunnskapen min siden det er få jobbmuligheter for ernæringsfysiologer i hjemlandet mitt.

Det er grunnen til at hun mener det er et «ferdighetsgap» i Kenya, hvor mange unge har utdanninger og kompetanse som ikke nødvendigvis matcher det som etterspørres av arbeidsgivere.

– Arbeidsmarkedet er i endring, og det bør også utdanningssystemet være. Arbeidslivets fremtid er her hos oss, men vi som skal ta jobbene, er ikke forberedte, sier Kimeli.

Hun mener at studenter bør få mer opplæring innen IT fordi digitale ferdigheter etterspørres mer og mer.

– Jeg håper at ungdom i Kenya og i Afrika vil få bedre liv, i mer stabile økonomier som klarer å skape nok anstendige jobber.

«Tallene lyver»

I 2022 var arbeidsledigheten blant unge mellom 15 og 24 år nesten 26 prosent i det sørlige Afrika, mens den var 23,5 prosent på verdensbasis. De globale tallene viser også at arbeidsledigheten blant de mellom 15–24 var tre ganger så høy som blant dem over 25, ifølge ILOs rapport fra november.

Men tallene er sannsynligvis høyere i virkeligheten, mener Chirove i ILO.

– Det er offentlige arbeidskontorer hvor både unge arbeidssøkere og arbeidsgivere kan registrere seg. I de fleste land i det sørlige Afrika ser vi imidlertid at det nesten bare er unge som registrerer seg, og ikke arbeidsgivere. Det gjør at unge blir motløse, og flere slutter å søke arbeid, sier han.

På den måten ser arbeidsledigheten lavere ut enn hva den faktisk er, siden de som ikke aktivt søker arbeid blir utelatt fra statistikken.

Verre etter pandemien

ILO-rapporten viser også at de under 25 ble uforholdsmessig hardt rammet under koronapandemien, både i det sørlige Afrika og globalt.

– Utfordringene med mangel på jobber og mangel på anstendige jobber var der også før koronapandemien, men pandemien har forverret problemene. Bedrifter stengte helt eller delvis ned, særlig bedrifter som sysselsetter mange unge, innen renhold og hotellnæringen, sier Chirove i ILO.

Han mener det vil ta tid før arbeidsmarkedet blir slik det var før pandemien igjen.

– Det skyldes ikke bare pandemien, men også økende priser på råvarer, mat og olje og gass, sier Chirove.

Kvinner ble også hardt rammet. Selv om det i utgangspunktet var langt flere kvinner enn menn som sto utenfor arbeidslivet før covid-19, var det relative antallet kvinner som mistet jobben under pandemien, høyere. I uformell sektor, hvor flere kvinner enn menn er sysselsatte, hadde ansatte tre ganger så stor sjanse for å miste jobben som ansatte i formell sektor, ifølge rapporten.

Samarbeidspartnere eller myndigheter?

– Hvem er ansvarlig for å løse problemene med arbeidsledighet? Myndigheter eller givere?

– Det er naturligvis landene selv som har hovedansvaret, med sine økonomiske, skattemessige og planmessige rammer. Det internasjonale samfunnet, gjennom internasjonale finansiering- og handelsorganisasjoner, spiller likevel en viktig rolle for å sikre global stabilitet, handel og løse politiske kriser. Det samme gjør bistandsaktører, som støtter myndigheters arbeid med å utvikle programmer for å få flere i arbeid, mener Chirove.

Selv om det er myndigheter som har hovedansvaret for å løse problemene med høy arbeidsledighet blant unge, klarer de ikke det uten privat sektor, legger han til.

– Det er næringslivet som sysselsetter flest. For at næringslivsaktører skal lykkes, trengs systemer hvor det er enkelt å starte opp, hvor skatter, avgifter og krav er rimelige, det finnes finansieringsmuligheter og markeder for produktene. Myndigheter spiller en nøkkelrolle for å få til dette, sier han.

Næringslivet må på sin side gjøre det de kan for å gi kompetanseheving til ansatte, og for å tilby læreplasser, praksisplasser og ledertreningskurs for unge, mener Chirove.

– ILO tar til orde for mer arbeidstrening. I Tanzania har vi et program i hotell- og turismenæringen, som er 40 prosent kursing og 60 prosent arbeidstrening. Det er ikke nok å lære teorien om hvordan du bør rydde, re opp senger eller lese menyen, du må praktisere det på en faktisk arbeidsplass, sier han.

Når de unge er ferdige på programmet, får de et fagbrev som også gjør det lettere for dem å få jobb senere.

En annen viktig aktør er fagforeningene, sier Chirove til slutt.

– De gir opplæring til de nye i arbeidslivet, om kollektive forhandlinger og om rettigheter, som at man har rett på minstelønn.