– Jeg levde et godt liv før jeg kom hit

Det er fredag formiddag i et av Beiruts hippeste områder og kafeene er fulle av folk. I en sidegate sitter rundt 30 kenyanske kvinner stuet sammen i et portrom. I over to uker har de campet utenfor det kenyanske konsulatet for å kreve å bli sendt tilbake til hjemlandet. Først var de seks, siden er de blitt enda flere.

- Jeg vil bare hjem til Kenya, til familien min, men konsulatet gjør ingenting for å hjelpe oss, sier Catherine, hes i stemmen.

40-åringen kom til Libanon i februar i fjor og skulle etter planen jobbe som hushjelp for en libanesisk familie i to år. Månedslønnen på 250 dollar skulle blant annet dekke skolegang for sønnene på 16 og 17 år, farens sykehusregninger og leieutgifter for huset deres i hovedstaden Nairobi.

Men Catherine fikk ikke utbetalt en krone av kvinnen hun jobbet for. Og da faren fikk lungebetennelse og ble avhengig av oksygentilførsel, ba hun arbeidsgiveren om å i det minste gi henne nok til at hun kunne betale for behandlingen.

- Hun hevdet at jeg løy om at faren min var syk for å få penger, selv om jeg viste henne bilder av pappa liggende i respirator. Beskjeden var at lønnen ville bli utbetalt når kontrakten gikk ut - i februar 2023, forteller hun.

- Jeg jobbet 15 timer om dagen uten mulighet til å hjelpe familien min. Da jeg etter hvert ble syk på grunn av den belastende arbeidssituasjonen, nektet de å ta meg med til legen. De ga meg bare smertestillende, forteller Catherine.

Til slutt gikk hun til politiet for å be om hjelp. De svarte med å sende henne videre til rekrutteringsbyrået, der hun fikk beskjed om at det var lite de kunne gjøre. Etter fem måneder på et krisesenter fant hun endelig veien hit til konsulatet. Men konsulen er ingen steder å finne, ifølge Catherine.

Moderne slaveri

Gjestearbeidere har generelt få rettigheter i det libanesiske samfunnet, og ifølge det libanesiske arbeidsdepartementet huser landet omtrent 250 000 gjestearbeidere som jobber for private husholdninger, de fleste av dem kvinnelige hushjelper fra afrikanske og sørøstasiatiske land.

Fordi Libanons arbeidsmiljølov spesifikt ekskluderer gjestearbeidere som jobber som hushjelper, er disse særlig utsatt for utnyttelse og misbruk, ifølge Aya Majzoub, Libanon-forsker for Human Rights Watch.

I stedet er de underlagt kafala-systemet - et omstridt sponsorsystem som knytter gjestearbeiderens midlertidige oppholdstillatelse til en arbeidsgiver, en såkalt sponsor. En lignende praksis finner man også i land som Qatar, De forente arabiske emirater, Oman og Jordan.

- Det eneste juridiske dokumentet de har, er kontrakten de signerer med arbeidsgiver. Den fører i praksis all makt over til arbeidsgiveren og garanterer ikke engang grunnleggende rettigheter for arbeidstageren, sier hun.

Det betyr at dersom arbeidstager av ulike grunner ønsker å si opp kontrakten, må det først godkjennes av arbeidsgiver. De som prøver å forlate arbeidsgiver uten å få tillatelse, eller velger å bryte kontrakten før tiden, risikerer dermed å bli fengslet eller deportert, ifølge Majzoub.

- Mangelen på beskyttelse etter loven kan i aller verste fall føre til menneskehandel og moderne slaveri, sier Majzoub.

37 år gamle «Aliya» kom til Libanon i fjor vår etter å ha blitt forespeilet gode lønns- og arbeidsforhold gjennom en reklame i lokalavisen. Hun fikk høre at Libanon var et fint sted å jobbe, og ble lovet 300 dollar i lønn hver måned og gode arbeidsvilkår.

- Men familien jeg kom til hadde ikke råd til å betale meg i dollar, og betalte med libanesiske pund. Hva skal jeg med det? Det er ikke verdt noen ting og hjelper ikke familien min hjemme i Kenya. Hadde jeg visst hvordan situasjonen er her, hadde jeg aldri reist hit, sier hun.

Libanon befinner seg i det Verdensbanken omtaler som en av de verste økonomiske krisene verden har sett siden 1850-tallet. På bare to år har det libanesiske pundet falt over 90 prosent i verdi, prisen på matvarer har økt med nesten 600 prosent, og over tre fjerdedeler av befolkningen lever nå under fattigdomsgrensen.

Krisen har rammet landets gjestearbeidere hardt. Sommeren 2020 ble flere etiopiske hushjelper dumpet foran ambassaden av familier som ikke lenger hadde råd til å huse dem. Andre ble kastet ut på gata.

- Familien jeg jobbet for, bestemte seg for å flytte til USA i fjor sommer og kastet meg ut uten forvarsel. Jeg hadde hverken pass eller penger, bare mobiltelefon, en lader og en pose med litt klær, forteller «Aliya».

At gjestearbeidere blir fratatt passet ved ankomst, er en utbredt praksis, forklarer Farah Baba, kommunikasjonsoffiser i Anti-Racism Movement, en lokal organisasjon som jobber for å fremme gjestearbeidernes rettigheter.

- Mange av rekrutteringsbyråene oppfordrer sponsorene til å konfiskere både pass og mobiltelefoner for å hindre arbeidstagerne i å stikke av. Det er en måte å kontrollere dem på, forteller hun.

Krevende arbeidsforhold, mangel på beskyttelse

Mangelen på dokumentasjon og papirer gjør at kvinnene er sjanseløse i møte med libanesiske myndigheter, og flere opplever å ikke bli hørt eller trodd når de forteller om sine opplevelser med sponsorfamiliene i håp om å komme seg vekk fra krevende arbeidsforhold eller vedvarende misbruk.

- Sponsoren min eide et stort firma hvor jeg vasket fra klokken syv om morgenen. Når arbeidsdagen var over for hennes del, ble jeg med henne hjem for å lage middag til henne og familien, og så måtte jeg vaske opp og gjøre husarbeid hjemme hos dem, forteller «Nina» om sitt første møte med sponsorsystemet i Libanon.

Fordi hun nå oppholder seg ulovlig i landet, ønsker hun ikke at vi bruker hennes egentlige navn, heller ikke oppgi alder eller hvor lenge hun har vært her.

- Om kvelden ble jeg låst inne i en tom leilighet som familien disponerte, uten tilgang til mat eller toalettpapir. Det eneste jeg fikk servert, var lyst brød til frokost og lunsj. Jeg ble behandlet som et dyr.

Da «Nina» på et tidspunkt besvimte fordi hun ikke hadde spist ordentlig mat på flere uker, bestemte hun seg for å rapportere forholdet til rekrutteringsbyrået som hadde tatt henne imot. Men der fikk hun beskjed om å «ta seg sammen» og at hun måtte bli værende til kontrakten gikk ut.

- Jeg kom hit for å få et bedre liv, for å hjelpe familien min og gjøre dem stolte, men i stedet satte jeg livet mitt på spill for noen som ikke kunne brydd seg mindre. Jeg ville heller ha sultet til døde sammen med familien min enn å gå gjennom det jeg har opplevd en gang til, forteller hun.

«Ninas» historie er på ingen måte unik. De fleste kvinnene Bistandsaktuelt snakker med utenfor det kenyanske konsulatet, forteller om lignende opplevelser. De føler seg oversett og hjelpeløse i et system som synes rigget til å jobbe mot dem.

Forverret under pandemien

Ifølge Farah Baba i Anti-Racism Movement og Aya Majzoub ved Human Rights Watch er hushjelpenes allerede krevende arbeidsforhold ytterligere forverret som følge av koronapandemien.

- Mange har måttet jobbe ekstra lange dager når hele familier er hjemme til alle døgnets tider, i tillegg til at de lånes ut til andre familiemedlemmer som plutselig trenger en hushjelp, uten at de får mer betalt av den grunn, sier Farah Baba.

I tillegg til økt arbeidsmengde, frykter både Baba og Majzoub at forekomsten av vold og overgrep rettet mot hushjelper har økt under pandemien.

For bare noen uker siden kokte det over i sosiale medier etter at en mann ble filmet mens han slo hushjelpen sin på åpen gate. I videoen drar han kvinnen etter håret før han slår henne i hodet. På Twitter tok flere til orde for å avskaffe sponsorsystemet en gang for alle under emneknaggen #abolishkafala.

Selv ikke veldokumenterte overgrep får store følger for dem som begår dem. Flere nyhetsmedier meldte at mannen i videoen ble arrestert. Få fikk med seg at han slapp ut igjen etter bare et døgn.

Catherine, som kom til Libanon i februar i fjor, har det hun beskriver som to vellykkede opphold som hushjelp bak seg fra henholdsvis Qatar og Irak.

- Der jobbet jeg normale arbeidsdager og sponsorene behandlet meg godt. Her måtte jeg jobbe fra morgen til kveld, først hos kvinnen som ansatte meg, deretter hos svigerfamilien hennes. Jeg fikk ikke en eneste fridag, og hun og ungene kalte meg både gorilla og «drit».

De nedsettende kommentarene var likevel ikke det verste, forteller hun.

- Jeg fikk bare lov til å bruke telefonen min fem minutter hver dag. Jeg fikk ikke ha kontakt med familien, selv ikke da faren min var på sitt sykeste. Det var veldig vanskelig.

En kamp om frihet

Da Catherine, «Aliya» og fire andre endelig kom seg til konsulatet etter å ha tilbragt opptil flere måneder på et krisesenter drevet av hjelpeorganisasjonen Caritas - for å kreve hjelp til å komme seg ut av landet - fikk de beskjed om å dra tilbake til der de kom fra. Siden har døren til kontoret vært låst, hevder de, og hverken konsulen eller visekonsulen har vært mulig å få tak i.

- De sier bare at de ikke kan hjelpe oss. Men hvis ikke vårt eget konsulat kan gjøre noe, hvem kan hjelpe oss da, spør «Aliya» fortvilet.

Andre hevder konsulen har bedt dem skaffe penger til billetter «på annet vis» (herunder sexarbeid, ifølge dem selv). Det er ikke første gang honorærkonsulen og hans assistent høster kritikk. Sommeren 2020 publiserte CNN en rapport med påstander om overgrep, verbalt misbruk og utnyttelse av kenyanske kvinner som kom for å be om bistand.

Konsulen og visekonsulen er begge libanesiske statsborgere og såkalt honorære konsuler, som innebærer at er ulønnet og oppnevnt som offisielle representanter av kenyanske myndigheter.

De seks kvinnene bestemte seg for å bli værende, delvis i protest, delvis fordi de ikke hadde noen andre steder å dra. Nyheten spredte seg raskt, og i løpet av kort tid var seks blitt til tretti. Flere har rømt fra familiene sine, andre er blitt dumpet der av arbeidsgiveren. Noen har ingen intensjon om å reise, og har gode relasjoner til sine sponsorer, men er der i solidaritet med sine «medsøstre».

I håp om å legge press på konsulatet, har de slått opp en provisorisk leir i portrommet i leilighetskomplekset som huser konsulatets kontor, og har ingen planer om å flytte på seg.

Visekonsul Kassem Jaber skriver i en e-post at de gjør alt de kan for å hjelpe de oppmøtte kvinnene, men at de ikke lenger tør å komme på jobb i frykt for egen sikkerhet.

- Hver gang vi prøver å gå på jobb, blir vi angrepet. Bilen min er blitt ødelagt, de har knust flere av vinduene og har truet med å kidnappe min to år gamle sønn, skriver han.

Videre skriver han at generalkonsul Sayed Chalouhi jobber med å forby rekrutteringsbyrået fra å bringe kenyanske hushjelper til Libanon, og at de har hjulpet mange kenyanere med hjemreise det siste året.

Neste stopp: Kenya?

Catherine har nestet mistet stemmen og sier hun har vært forkjølet i over en uke som følge av kulda og den tynne madrassen hun sover på. En venninne har tilbudt henne og andre som måtte trenge det, å sove noen netter hjemme hos henne for å hvile ut.

Men for Catherine er rettigheter og hjemreise viktigere enn helse akkurat nå, og hun er fast bestemt på å fortsette protesten.

- Barna mine ble kastet ut av huset fordi jeg ikke fikk betalt regningene, de får ikke gått på skole og faren min døde fordi jeg ikke kunne betale for oksygentilførsel, sier hun med tårer i øynene.

- Jeg levde et godt liv helt til jeg kom hit. Nå har jeg mistet alt. Jeg vil bare hjem.