Sexarbeideren som ble kvinnerettsforkjemper: – Jeg hater ordet prostituert!  

Knøttsmå rom tett etter hverandre langs en smal gang. Det er mørkt. Alkoholstinkende menn går frem og tilbake mellom rommene.

Hajarah våger seg likevel inn, og går fra rom til rom. Hun går fra etasje til etasje, i korridor etter korridor, og deler ut kondomer og snakker med kvinnene på innsiden.

I området Wabidugu i Kampala ligger bordellene tett. Mange av de som bor her er enten sexarbeidere eller kunder.

- Jeg hater det ordet

- Her i området er vold mot kvinner vanlig og sexarbeidere trenger all hjelp de kan få. Vi er her for å fortelle dem at de har rettigheter på lik linje med andre kvinner og for å teste dem for hiv og følge opp hiv-positive, sier Hajarah.

Hun snakker fort, og stemmen veksler fra alvorlig til sint og oppgitt når hun forteller om kampen for sexarbeideres rettigheter.

- De kaller oss for prostituerte. Jeg hater det ordet. Vi er sexarbeidere, og jobben vi gjør burde være like akseptert som hvilken som helst annen jobb!

To-barnsmoren er leder for en av landets fremste organisasjoner for kvinnelige sexarbeidere - Lady Mermaid Empowerment Centre og er i dag et kjent ansikt for sexarbeideres rettigheter i Uganda.

Men det er ikke lenge siden hun selv var en av kvinnene på innsiden av blikkskuret. Historien hennes er lang og vond, men den mørke oppveksten er blitt hennes sterkeste våpen for å forandre livet til andre kvinner.

Mulago-sykehuset i Kampala, en dag på slutten av 1990-tallet: Folk i hvite frakker lener seg over henne der hun ligger i en sykehusseng. Hun prøver å puste rolig, men smertene er uutholdelige. Det er ni måneder siden mannen hun kalte for onkel voldtok henne, og 15-årige Hajarah har siden den dagen båret på en stor hemmelighet.

Ingen i hennes konservative muslimske familie ville ha forsvart henne hvis hun sa det som det var. Hun vet at sannheten vil drepe både henne og barnet, og derfor har hun prøvd å skjule graviditeten.

Hajarah føder ei velskapt lita jente, men det er et barn hun i starten bare føler hat for.

«Hva om jeg forlater barnet her og stikker?!» «Hva om jeg kaster meg ut fra vinduet nå!?»

Tankene surrer som en karusell i hodet hennes, babyen skriker og sykepleierne sier at hun må ta den vesle jenta til sitt bryst. Det gjør hun, og følelsene for barnet endrer seg litt etter litt.

Så blir alt bare verre

Så noen dager senere blir alt bare verre. Hennes nære venninne røper nyheten og forteller Hajarahs far at han er blitt bestefar. Reaksjonen hans blir som ventet, og Hajarah frykter for sitt liv. Hun søker beskyttelse hos nære venner, mens familien og familiens naboer samler seg for å diskutere hvordan familiens verdighet kan reddes. Det blir bestemt at hun må gifte seg med barnefaren.

Det er uaktuelt for Hajarah. Hun ser ingen annen utvei enn å forlate barnet og flykte hjemmefra.

Hun oppsøker ulike venner for å få tak over hodet, men i det fattige området er mulighetene og hjelpen begrenset. Det går ikke lenge før hun havner på gata og selger kroppen sin i bytte mot tak over hodet og noe å spise.

«Gi oss penger eller bli arrestert»

Hajarah blir en del av sexarbeider-miljøet som jobber langs gata i området Bwaise. Hun får etterhvert plass i et kollektiv med sexarbeidere der hun lærer mange av de uskrevne reglene fra de mer erfarne kvinnene. Hun begynner å kreve betaling for jobben hun gjør og hun lærer seg hvordan man unngår politiet som stadig arresterer kvinner som henne. Noen dager klarer hun seg bra, andre dager går alt galt.

En kveld er hun ute tidlig for å lete etter kunder. Hun går gatelangs sammen med noen andre jenter da politiet plutselig dukker opp.

«Gi oss penger eller bli arrestert», sier de uniformerte mennene. De andre kvinnene kommer seg unna med noen små bestikkelser, men Hajarah må betale med sin frihet. Hun blir innelåst i en trang, skitten celle sammen med andre innsatte. Hun må vaske stinkende toaletter på tom mage i mange dager.

Da hun slipper ut igjen fortsetter hverdagen. Hun går mellom ølstinkende barer, fra seng til seng, helt til hun har nok penger og kan belønne seg selv med noen timers søvn. Slik er hennes nye liv.

Den første samtalen etter flukten

Et år sklir over i et annet og hun begynner å bli lei livet uten penger, rettigheter og frihet. Hun hører om sexarbeidere i andre land som tjener store penger og lever gode liv. Sammen med noen andre jenter tar hun seg over grensen til Kenya og oppsøker sexarbeidermiljøet i Nairobi.

Men heller ikke Kenya lever opp til forventningene. Hun prøver lykken i Tanzania, og så i Zambia. Hun havner tilslutt i Namibia der hun blir ansatt som stripper på en bordell i hovedstaden Windhoek.

De neste årene jobber hun sammen med et 50-tall andre kvinner under en kvinnelig «madam» som gir mat, tak over hodet og lønn på 300 namibiske dollar (rundt 170 kroner) i måneden.

Jobben innebærer fortsatt store prøvelser, men hverdagen er annerledes enn hjemme i Uganda. Bordell-madamen skaffer alle kunder, beskytter jentene mot politiet og sørger for at Hajarah alltid er velstelt med sminke, parykk, nymalte negler.

Årene går, og hjemme i Uganda tror familien at hun er død. Hajarah, som begynner å savne moren og datteren sin ufattelig mye, bestemmer seg en dag for å ringe hjem.

- Hei mamma, det er meg, Hajarah.

De brister begge ut i gråt og ingen hører hva den andre sier.

Mange år har gått siden den samtalen, men den sitter som festet med lim i hukommelsen hennes.

- Moren min gråt, hun angret seg og sa at jeg måtte komme hjem. Etter den samtalen snakket vi ofte, og jeg glemmer aldri dagen da datteren min kalte meg mamma for første gang. Jeg bare gråt!

Ord til ettertanke

Kampala, 3. mars 2021: De lange rosa neglene lager klikke-lyder på mobilskjermen. «Swuch, swuch» sier det når hun knuser en hel rad med frukter.

- Sjekk her, jeg er på nivå 1700, slå det om du kan! sier hun og ler.

- Jeg er helt avhengig av Candy Crush. Denne jobben er så stressende, spillet får meg til å roe meg ned.

Veggene på kontoret hennes er dekket av deltakerbevis fra konferanser verden over, samt bilder med ord til ettertanke. «Det finnes muligheter selv i de vanskeligste øyeblikkene» «Ulike yrker, like rettigheter» «Styrke lever inne i deg».

Over ti år har gått siden hun kom tilbake til Uganda igjen og hun fikk høre om organisasjonen som tidligere het Lady Mermaid's Bureau.

Hajarah ble organisasjonens aller første medlem, men snart fikk hun tilbud om en stilling som opplysningsarbeider.

- Etter så mange år som sexarbeider visste jeg nøyaktig hvordan det livet er og alle de utfordringer som sexarbeidere lever med. Jeg var sulten på styrkede rettigheter og ingenting kunne stoppe aktivisten i meg!, sier hun.

Slet psykisk

Hajarahs engasjement og pågangsmot som rettighetsaktivist gjorde stort inntrykk på sjefen hennes, og hun fikk snart tilbud om en enda høyere stilling. Hun fikk utallige kurs om helse, samfunnsmobilisering og menneskerettigheter. Hun fikk opplæring i ledelse og ble snart et kjent ansikt på konferanser rundt om i Uganda.

Men samtidig som livet hennes hadde tatt en helt ny kurs, slet Hajarah med vonde følelser.

- Å gå fra å ha droppet ut av skolen, til et liv på gata, til å plutselig stå forrest og kreve tilgang til helsetjenester og rapportere brudd på menneskerettigheter, alt dette hadde satt sine spor og ble en påkjenning for meg. Jeg slet med sinne, angst, søvnløse netter og trengte hjelp, sier hun.

Hajarah fikk hjelp via menneskerettsorganisasjonen DefendDefenders og etter noen måneder med terapi begynte hun å føle seg bedre.

Da hun kom tilbake fra Namibia var det bare to aktive organisasjoner for sexarbeidere i Uganda. I dag er det et stort nettverk av organisasjoner som jobber for endring.

- Målet vårt er legalisering av sexarbeid og et samfunn hvor sexarbeid er like anerkjent og respektert som hvilket som helst annet arbeid, sier Hajarah som i dag er daglig leder for Lady Mermaid's Empowerment Centre.

Organisasjonen, som er ledet av sexarbeidere, jobber for å styrke kvinnelige sexarbeideres rettigheter, blant annet til helsetjenester og rettshjelp. Den driver også Ugandas første klinikk som er spesielt innrettet mot sexarbeidere. Hajarah er på sin side også med i nasjonale komiteer som The Uganda Country Coordinating Mechanism for the Global Fund, og hun er styremedlem i African Sex Workers Alliance, som er et nettverk for sexarbeidere i Afrika.

Se organisasjonens facebook-side: Lady Mermaid

- Politiet er den største trusselen!

Til tross for mange års kamp for legalisering av sexarbeid er det fortsatt forbudt i Uganda. Negative opplevelser som arrestasjoner, fengsling, stigmatisering, utnyttelse og begrenset tilgang til offentlige tjenester gjør hverdagen ulevelig for mange.

Menneskerettsadvokat Eriya Nawenuwe får mange henvendelser fra sexarbeidere som er blitt utsatt for ulike former for diskriminering.

- Uganda har mange lover på plass som sier at alle har rett til grunnleggende menneskerettigheter, men sexarbeidere inkluderes ikke her. De blir svartmalt i media, banket opp av politiet, og samfunnet ser ikke på dem som fullverdige mennesker, sier Nawenuwe.

Ifølge advokaten er det politiet som står bak de fleste angrepene.

- Vi har opp gjennom årene samarbeidet med politiet for å endre synet på sexarbeidere, men den jobben er vanskelig. Det er fortsatt politiet som utgjør den største trusselen for sexarbeidere, sier Nawenuwe.

- Kvinnene trenger bedre selvtillit

Tilbake på bordellet i området Wabidugu har Hajarah snart tømt en eske med kondomer. Hun tar med seg Bistandsaktuelts reporter gjennom den mørke labyrinten av ganger. Huset uten vinduer gir meg en følelse av klaustrofobi. Det er trangt og dårlig luft.

Inne på rommene sitter kvinnene og venter på kunder som kommer og går.

Gloria Kanshabe (40) har jobbet her i en årrekke. Hun kom til Kampala fra landsbygda for 18 år siden, i håp om å finne seg et god jobb.

Bordellet i Wabidugu ble en siste utvei da de økonomiske problemene i hverdagen hennes ble uutholdelig.

Som de andre kvinnene her tilbyr hun ulike «pakker» til kundene. De kan velge «kort», «lang» eller «full pakke». Kort er 3-4 minutters service og koster rundt 5000 shilling (om lag 12 kroner). Lang er rundt en halvtime og koster det dobbelte. Full pakke kan inkludere stripping, massasje og en hel natt sammen med kunden. Her varierer prisen avhengig av kunden, men det ligger på rundt 20 000 shilling (45 kroner). Er kundene mange kan hun tjene 40 000 shilling (rundt 90 kroner) på en dag. Andre dager går hun hjem uten lønn.

- Det er ikke lett å få hverdagen til å gå rundt, og koronakrisen har gjort alt verre. Bordellet var stengt i flere måneder, og kundene er fortsatt for få til at hverdagen skal «gå rundt», sier hun.

I tillegg til jobben på bordellet er Kanshabe ansatt i samme organisasjon som Hajarah. Hun jobber for å synliggjøre sexarbeideres rettigheter og hjelpe andre kvinner med helserelaterte spørsmål og tjenester.

- Vold mot kvinner er ekstremt vanlig her. Mange ganger nekter kundene å bruke kondom. Jeg vil tro at rundt halvparten av kvinnene her har hiv. Mange kvinner er bevisst på sine rettigheter, men de må få enda bedre selvtillit, slik at de tør å stå opp for dem, sier Kanshabe.

- La Gud dømme oss!

Koronakrisen har gjort hverdagen for sexarbeidere enda vanskeligere. Nedstengningen av samfunnet, med lukkede barer og portforbud fra tidlig kveld til neste morgen gjorde at kundene forsvant. Hajarah og teamet måtte iverksette krisetiltak for å redde liv. I dag driver organisasjonen inntektsgenerende arbeid og sparegrupper sånn at kvinnene skal få seg alternative inntektskilder.

- Koronaen og den landsdekkende nedstengningen av samfunnet gjorde at folk begynte å sulte, og hiv-positive hadde ikke lenger tilgang til sine medisiner. Vi måtte ut for å gi folk mat og helsehjelp, men vi mistet tre sexarbeidere i denne perioden, sier Hajarah.

Opplysningsarbeid av aktivister, organisasjoner og menneskerettsadvokater har gjort at sexarbeidere i dag er mer bevisst på sine rettigheter, men sterke tradisjoner og religionens sterke stilling gjør arbeidet med å skape endring vanskelig.

- Når jeg holder kurs for religiøse ledere, så oppfordrer jeg dem til å predike kjærlighet istedenfor hat. Jeg sier at de må slutte å dømme oss og heller overlate den jobben til Gud.

- Jeg vet at mye av det jeg gjør ikke er lov i min religion (islam, red. anm), men Gud vet hvorfor jeg gjør det jeg gjør og ingenting er galt med det, sier hun.

Snakker til stjernene

I dag har Hajarah god kontakt med familien som støtter henne i arbeidet. Hun har to døtre og den eldste, som i dag er i tidlig i 20-årene har lært mye fra moren.

- Jeg har informert min datter om alt som handler om menneskerettigheter, og hun er i dag en ung informert kvinne som vet at sexarbeidere og folk i lgbti-miljøet er like mye verdt som andre. Hvis hun en dag velger å følge i samme fotspor som meg, så gjør hun det med kunnskap i bagasjen, sier Hajarah.

Hverdagen som kvinnerettsforkjemper er både en jobb og en lidenskap som tar all hennes tid.

- Det er de små tingene jeg gjør for andre kvinner som gir meg styrke. Tenk at det går an å bli daglig leder selv om man har droppet ut av skolen. Det er det jeg pleier å si til sexarbeidere som har gitt opp alt håp.

Når hun ikke jobber, så går hun helst på en tom strand og hører på lyden fra bølgene som ruller inn mot land. Når hun ikke får sove, går hun ut i den stille natten og ser opp mot stjernehimmelen.

- Jeg elsker stjernene. I alle de årene da jeg ikke hadde noen å snakke med, så snakket jeg til stjernene. Jeg pleide å spørre dem om hvordan morgendagen ville bli.

Hun viser fram en stjerne som hun har fått tatovert på kroppen sin.

- Jeg snakker fortsatt med stjernene, men nå pleier jeg å fortelle dem: «I dag har jeg demonstrert for kvinners rettigheter», eller: «I dag har jeg reddet livet til en kvinne».