Hvem skal ta regningen for å få slutt på barnearbeid i kakaosektoren?

Moderne slaveri er en av vår tids største utfordringer. På tross av at slaveriet ble avskaffet for lenge siden er det ifølge Global Slavery Index rundt 40,3 millioner ofre for moderne slaveri i dag. Av disse utgjør barn og kvinner 70 prosent. Fattigdom, klimaendringer, korrupsjon, migrasjon og konflikt er sentrale drivere. Grovt barnearbeid er en av de verste former for moderne slaveri, frarøvelse av barndom og skolegang i kombinasjon med farlig arbeide er dessverre hverdagen for millioner av barn i den vest-afrikanske kakaoindustrien.

Dette er ikke ny viten. Siden undertegnelsen av Harkin-Engel-protokollen i 2001 har det blitt lagt særlig vekt på eliminering av de verste former for barnearbeid i kakaosektoren i Vest-Afrika. Men målet, som har blitt endret underveis, å redusere de verste formene for barnearbeid med 70 prosent i kakaosektorene i Ghana og Elfenbenskysten innen 2020 er ikke oppnådd.

Utfører farlig arbeid

Som en del av Harkin-Engel-protokollen og på bestilling av US Department of Labor, offentliggjorde National Opinion Research Center (NORC) sine funn 19. oktober. Ifølge rapporten anslås det at over 1,48 millioner barn utfører farlig barnearbeid i Ghana og Elfenbenskysten. Disse tallene er sjokkerende, spesielt fordi Harkin-Engel-forpliktelsen om å redusere barnearbeid ble inngått for 19 år siden. Dessverre kommer ikke disse tallene noen overraskende på Fairtrade.

Siden 2009 har vi jobbet med denne problemstillingen, ikke bare i kakaoindustrien. I forbindelse med NORC-studien har Fairtrade International delt innsikt om barnearbeid i regionen og Fairtrade Africa har deltatt i intervjuer. Gjennom vårt arbeid har vi fått kunnskap om grunnleggende årsaker, hentet viktige erfaringer fra tilbakeslag, og justert vår tilnærming i vårt arbeid for å finne inkluderende og bærekraftige løsninger mot barnearbeid.

Problemet med barnearbeid har mange sider og vi vet, at det finnes mange komplekse og gjensidig avhengige årsaker til barnearbeid i kakaosektoren. Fattigdom, lave lønninger, mangel på arbeidskraft, dårlige arbeidsforhold, svak statlig involvering, mangel på effektive utdanningsmuligheter, usikre skoler, utnyttelse og diskriminering, politisk uro og konflikt - og nå også effekten av covid-19 - bidrar alle til bruk av barnearbeid i produksjonen av kakao. Fattigdom og diskriminering forblir sterke drivere for å presse barn inn i arbeid og utrygge miljøer. Når bønder er fanget i fattigdom, har de ikke råd til å investere i mer effektive metoder for å forbedre sin inntekt, og tyr dermed til de billigste former for barnearbeid. Når barns rettigheter ikke blir respektert, kan avhengigheten av arbeidskraften deres øke.

Bedre inntektene

NORC-studien konkluderer med at en kombinasjon av tiltak er nødvendig for å få barn vekk fra farlige arbeidsformer og inn i skoler eller ungdomsrelaterte programmer. Vi støtter denne konklusjonen, og det er også grunnen til at vi mener at den garanterte Fairtrade premiumen er nødvendig, slik at produsentorganisasjoner kan implementere den støtten deres lokalsamfunn trenger, inkludert å bygge skoler, for å gjøre det enklere og tryggere for barn å få en utdanning.

I 2019 hevet vi både Fairtrade minimumsprisen og Fairtrade premiumen med 20 prosent for å flytte kakaoprodusenter nærmere en leveinntekt. Vårt system Youth Inclusive Community Based Monitoring and Remediation (YICBMR) for barnearbeid og / eller tvangsarbeid har blitt testet i en rekke land og involverer forskjellige produkter over hele verden. I de vestafrikanske pilotene ble det identifiserte noen få tilfeller av verste former for barnearbeid. Disse tilfellene rapporterte Fairtrade til de nasjonale beskyttelsesavdelingene til regjeringene i Ghana og Elfenbenskysten for oppfølging, i tråd med vår beskyttelsespolitikk.

Trenger felles innsats

Men det blir stadig tydeligere at frivillige løsninger ikke er nok, vi er avhengige av en kollektiv innsats av alle aktører.

En stor hindring for implementering og oppskalering av tiltakene som NORC krever, er kostnaden. Produsenter og deres lokalsamfunn lever allerede i fattigdom. Det er rett og slett ikke realistisk - eller rettferdig - å forvente at produsentene skal bære kostnadene ved å implementere Monitoring- og Remediation-systemer for barnearbeid når de ikke tjener nok til å dekke sine grunnleggende behov.

Spørsmålet blir dermed hvem som skal betale for å få slutt på barnearbeid. Svaret er delt ansvar. Det er den eneste måten å få bukt med barnearbeid i kakaoproduksjon. Frivillige sertifiseringer har en viktig rolle å spille når det gjelder å øke forventningene; utforming og implementering av rammer for kommersielle partnere og produsenters ansvar, som supplerer lovkrav; og i å gi sårt tiltrengt støtte på bakken.

Imidlertid må hele verdikjeden, fra de som lager reglene for hvordan virksomheter kan operere til de som kjøper sjokolade, også bidra:

Regjeringer i nord må utarbeide menneskerettighets- og miljørettighetsreguleringer for alle bedrifter som selger produkter med kakao slik at spillereglene for alle aktører legger til rette for delt ansvar. Regjeringer i nord må støtte og finansiere innsats fra vestafrikanske myndigheter for å koordinere, implementere og forbedre rettighetsbaserte Monitoring og Remediation-systemer for barnearbeid og relaterte prosjekter.

• Vestafrikanske regjeringer bør fortsette å gjennomgå og revidere minimumslønnen til
• Produsenter må implementere Monitoring og Remediation av barnearbeid i samfunnet, og sikre hverdagen og sikkerheten til barn som er hentet ut fra barnearbeid.
• Bedrifter må jobbe aktivt for å betale arbeidere og bønder en mer rettferdig pris/lønn og forplikte seg til å identifisere og hindre brudd på menneskerettighetene i egne verdikjeder.
• Sivilsamfunnsorganisasjoner må fortsette å øke bevisstheten og pilotere og gjennomføre inntektsbringende prosjekter for og med ungdom. Forbrukere må kreve ansvar fra sjokolademerker, detaljister og menneskerettighets- og miljørettighetsreguleringer fra myndighetene. De må kjøpe produkter i samsvar med egne verdier - gi produsenter stabil inntekt som gir dem muligheten til å planlegge for fremtiden og bestemme hvordan de best kan investere i sine lokalsamfunn og gårder.

Det må ikke ta ytterligere 20 år før rettferdig handel ikke lenger er unntaket, men blir normen.