Afrikas gamle menn

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tomm Kristiansen

Teksten ble skrevet kort tid før Kristiansen gikk bort, og publiseres i samråd med hans nærmeste familie.

Tross akutte kriser etter pandemien og Ukraina-krigen har Afrika hatt solid framgang flere år på rad. Men ungdommen sukker over oldingene i presidentpalassene. Stundom demonstrerer de i gatene, bare for å bli banket opp og arrestert. Fra presidentpalassets fjerne vinduer er demonstrasjoner det samme som uroligheter, ikke ytringer.

De som sitter i de afrikanske palassene, har sittet der lenge, og har sjelden andre planer for framtida enn å bli båret ut med beina først. I gjennomsnitt er presidentene 66 år gamle, de eldste over 80. Med alderen har de også blitt mer autoritære. Det må man for å tøyle reglene for gjenvalg. Det vanligste er at en president kan sitte i to perioder.

Men det gjelder å unngå en tilværelse som eks-president, dersom man har et rulleblad av «hendelser» gjennom et røft politikerliv.

Korrupsjon kan ha ført til en fyldig konto i utenlandske banker. Presidenten kan ha behandlet politiske motstandere i strid med både demokratiet og folkeretten.

Minoriteter og etniske utgrupper kan ha fått en medfart som kan komme til å interessere Den internasjonale straffedomstolen, ICC.

De store menn

Afrika herjes av The Big Man Syndrome, de gamle menn i tradisjonelle samfunn med et ruvende selvbilde. Ethvert offentlig kontor, og mange private, har bilde av presidenten på veggen. I noen land kan presidentene endog finne sitt portrett på pengesedlene. Det er allment akseptert at presidenten har sine egne regler for privat adferd og offentlig pengebruk, og han kan ikke rettsforfølges så lenge han sitter ved makten.

Mot seg har de en økende ungdomsgenerasjon som er arbeidsløs og frustrert, men også full av iver etter å prøve ut nye elektroniske arbeidsmåter og lage egne firmaer. De som prøver seg i politikken derimot, kommer seg ikke fram. Det er ikke spesielt forlokkende heller, å kaste seg inn i maktkamper med aldrende politikere som har fingrene sine i korrupsjon og uryddig parlamentarisk arbeid, som ofte er filtret sammen. De kan skyve konkurrenter ut i kulda.

For svært mange er politikk en mulighet for rikdom og berømmelse. Det er de få som ser politikken som en samfunnsplikt man ofrer seg for.

Jeg har drukket adskillige kopper kaffe med politikere i afrikanske land som avslutter samtalen med å rekke meg sitt visittkort. Der står navnene på parlamentarikerens firmaer listet opp. En toppolitiker kan altså drive full business ved siden av sitt virke. Jeg tenker på alle anbudsrundene disse firmaene har vunnet. Og på hvor ofte slike parlamentariske forretningsfolk er inhabile, uten å si ifra eller bli oppdaget.

Senile Mugabe

Zimbabwes revolusjonære leder Robert Mugabe var en mann av folket, som ledet frigjøringskampen mot den britiske kolonimakten og vant, både krigen og makten, i 1980. Siden satt han og ble gjenvalgt i det ene juksevalget etter det andre. «Jeg skal sitte til jeg er hundre!» skrek han utover forsamlingene i valgkampene.

Det klarte han ikke. Han ble styrtet av sin nære medarbeider Emmerson Mnangagwa i 2017, etter å ha regjert i 37 år. Etterkommeren er 80. Med et hoff av beskyttere rundt seg, var det ikke lett å se president Mugabe i kortene. Men vi så ham offentlig, og det var tydelig at helsa sviktet etter at han ble 90. Stadig dro han til Singapore for å få legebehandling. Han falt i flytrapper, tisset på seg i all offentlighet og sovnet mens han ledet møter i Den afrikanske union.

Ved en anledning bukket han dypt foran en prangende reklameplakat av seg selv.

Men Mugabe ville ungdommen vel, og pekte på sin svært yngre kone Grace som en høvelig etterfølger. Den tidligere sekretæren og elskerinnen turnerte landet og skulle bli dets nye friske ansikt.

Slik ble det ikke.

Etter statskuppet overtok Mnangagwa, som etter flere ministerposisjoner hadde beriket seg gjennom internasjonale forretninger. I dag styrer han landet etter Mugabes autoritære linje, uten at andre afrikanske land protesterer. Naboene er ikke 80 år gamle, som Mnangagwa, men langt opp i årene.

Soweto-opprøret

Ungdom har likevel spilt avgjørende roller i afrikansk politikk. Noen vil huske Soweto-opprøret i Sør-Afrika 16. juni 1976, da skoleungdom gikk ut i gatene, i stedet for til skolen, og protesterte mot at apartheidregimet ville innføre afrikaans som undervisningsspråk, det vil si de hvite boernes gammelhollandske språk.

Det endte med at politiet skjøt med skarpt og drepte 700 skolebarn. Uroen spredte seg til hele landet, og dødstallene steg.

Disse tenåringenes aksjon, og regimets motreaksjon, gjorde verdenssamfunnet oppmerksom på raseskilleregimets brutalitet, og det førte til at FN innførte strenge straffetiltak mot Sør-Afrika. Tjue år seinere var apartheid over.

Håpet Bobi Wine

I 1986 ble Yoweri Museveni president i Uganda. Siden har han sittet ved makten. Motkandidater har blitt fengslet og hindret valgdeltakelse. Han har manipulert valgreglene for å bli gjenvalgt. Ugandisk ungdom som har satset på en politisk karriere har blitt hindret med lovlige og tvilsomme grep fra sentralmakten. Det vet Robert Kyagulanyi Ssentamu alt om.

Ugandere kjente ham best under navnet Bobi Wine, artistnavnet hans som skuespiller og populær afrobeat-musiker. Han stilte til valg i 2017 og ble stemt inn i parlamentet. Til presidentvalget i 2021 stilte han opp mot Museveni. Det var en voldsom provokasjon for den 77 år gamle presidenten. Bobi Wine ble trakassert og etter hvert arrestert for voldsbruk. Han tapte valget, trolig på grunn av valgfusk, men Uganda hadde fått en ung lovende politiker, 40 år gammel.

Men Uganda kan også vise fram håpefulle hendelser. Foran valget i fjor samlet ungdommen seg til politisk aksjon i Wakiso, et urbant sentralt strøk av landet. Ungdom med små muligheter til å drive valgkamp satset på å velge inn ungdom. De møtte velgerne på internett og brukte Bobi Wines4 popularitet som driver. Regjeringen forsøkte å stanse Bobi Wines egen kampanje, men de fikk ikke slått ned ungdommen i sentral-Uganda. Da resultatene etter lokalvalget ble talt opp, var 80 av de nyvalgte kandidater ungdommer. De slo ut gamle politikere som var sikre på å bli gjenvalgt.

Bobi Wine er i dag en politiker som, ved siden av sin afrobeat, blir hørt for sine politiske meninger, og sin sylskarpe kritikk av presidenten.

Må «den gamle» dø før Bobi slipper til?

Noen prøver seg

I Zimbabwe så den unge Simba Maconi ut til å lykkes som en ny generasjon politikere. Han ble viseminister i landbruksdepartementet, 30 år gammel, og steg etter hvert i gradene til finansminister.

Da han i 2008 utfordret president Robert Mugabe og stilte til valg, var det slutt. Det lysende politiske talentet, som mange hadde jublet for, ble nå av presidenten sammenliknet med en prostituert, og innenfor Mugabes aldrende krets ble det ansett som forrædersk og uanstendig å utfordre den gamle.

Han burde ekskluderes fra partiet. Senere tok Maconi konsekvensen og dro til nabolandet Sør-Afrika.

I Zambia ble Dambisa Moyo født i1969. I dag er hun en av verdens mest populære økonomer og har stjernestatus. Hennes bøker om makroøkonomi går i store opplag og salene er fulle når hun entrer podiet, både på Wall Street i New York og World Economic Forum i Davos.

Men hun vurderte aldri å bli politiker, selv om det tidvis kaotiske Zambia kunne trengt hennes råd. Hun er blant mange ressursrike afrikanske talenter som finner at deres evner får bedre muligheter andre steder enn i Afrika. Zambiske politikere er mest opptatt av at den unge Moyo har for høye hæler og for røde sko.

Et afrikansk århundre?

Likevel gror det en afrikansk optimisme blant yngre mennesker. De tror på internett og framtida og håper på «pan-afrikanismen»; tanken om at Afrika skal utvikle seg etter afrikanske verdier og at afrikanske land skal samarbeide, samhandle og sammen skape fredelige nasjoner.

I undersøkelsen «The Africa Youth», utarbeidet av den sørafrikanske Ichikowitz-stiftelsen, har 4200 ungdommer mellom 18 og 24 år fra 14 land blitt intervjuet om sine framtidsutsikter. Halvparten av dem mente kontinentet har det bedre nå enn før, og to tredeler ser for seg at kontinentet er på vei inn i et «afrikansk århundre». Og de vil selv være med på å utgjøre den forskjellen. Internett har vært ungdommenes øyeåpner.

Åtte av ti vil starte egen bedrift og flere av dem uttrykker at «adgang til wifi må bli del av menneskerettighetene». Ikke minst gir moderne teknologi muligheter som kvinner ikke hadde før. Ungdommene i undersøkelsen må samtidig medgi at de ikke regner med å få særlig drahjelp av dem som sitter i ledende posisjoner i næringslivet og politikken. De må skape sin framtid selv.

Frustrert og arbeidsløs

Men det er lettere å få øye på et annet Afrika enn det optimistiske. Kontinentet er fullt av frustrerte ungdommer. De har fått sin utdannelse, ja, men hva utdannes de til? De får sine eksamener og grader, men det finnes ikke jobber til ungdom med utdanning.

Skal de bli taxisjåfører og butikkansatte? Eller skal de selge tomater langs veien?

De ser iallfall ikke ut til å velge politikken.

Jeg har fulgt nøye med blant studentene ved University of Cape Town. De kommer fra hele kontinentet. Det er langt mellom dem som vil satse på en politisk karriere. De vil heller skaffe seg en sikker jobb i næringslivet. Dette til tross for at Afrika har en imponerende demokratisk fremgang å vise til. Siden 2006 har det vært 109 demokratiske valg som i 44 tilfeller har ført til maktendringer. Studenter som blir spurt, sier de har større respekt for andre enn politikere.