Afrika med nye norske briller

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Få timer etter at USAs visepresident Kamala Harris innledet en ukelang Afrika-reise i Ghana, samlet Utenriksdepartementet og Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) fullt hus på Litteraturhuset i Oslo for å motta innspill til en norsk Afrika-strategi. Denne første strategien i sitt slag skal være klar om et års tid, varslet utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap). De neste månedene skal norske Afrika-aktører innen bistand, næringsliv, forskning og kultur, afrikanere i Afrika og Norge, samt tankesmier og organisasjoner, få si sitt om hvordan de mener en slik strategi skal se ut.

«Det er konkurranse om både Afrikas politiske gunst og naturressurser», fastslo Huitfeldt da hun innledet møtet sammen med utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp). Med en ung og raskt voksende befolkning har Afrikas 54 land stort potensial for å forme verdens fremtid. «Det er umulig å møte vår tids definerende utfordringer uten afrikanske bidrag og ledelse», fastslo utenriksdepartementet i Washington i USAs Afrika-strategi fra august i fjor. President Joe Biden inviterte afrikanske statsledere til et toppmøte i Washington i desember, og planlegger selv å reise til kontinentet i løpet av 2023. USAs fornyede interesse for Afrika har opplagt inspirert Norge, som nå altså vil se på denne delen av verden med nye briller.

Les også: Afrikanske statsledere flokker til Washington

En lang historie

Norges bistandsdominerte relasjon til Afrika ble innledet nyttårsdagen i 1844, da Hans Paludan Smith Schreuder fra Sogndal steg i land i Port Natal, dagens Durban i Sør-Afrika. Han var utsendt fra Det norske misjonsselskap for å frelse det krigerske zulufolket. Schreuder hadde store startvansker, og det gikk 14 år før den første zuluen ble døpt og omvendt til luthersk kristentro. Men da misjonsskipet først hadde satt seil, var det knapt til å stoppe: Norske misjonærer av ulike konfesjoner spredte seg over hele Afrika, til Madagaskar, Kamerun, Etiopia, Tanzania, Mali og Kongo-statene.

Deres beretninger fra misjonsmarken formet den norske forestillingen om Afrika. I andre halvdel av 1800-tallet hadde Norsk Misjonstidende et større opplag og mer gjennomslagskraft enn Morgenbladet og Aftenposten. I stuer landet rundt ble artiklene lest høyt for kvinner som strikket til basarene der misjonærenes lønnsmidler ble hentet inn. De hørte om et kontinent som manglet skoler, skriftspråk og sykehus, men som hadde flust av hedenskap og overtro. I de tusen norske hjem ble bildet etablert av et tilbakestående og hjelpetrengende Afrika.

Forestillingen hang med på lasset da kristen-Norge og arbeiderbevegelsen etter andre verdenskrig forente krefter og begynte med bistand. Det var langt på vei en videreføring av misjonen, minus frelsingen. I 1984 ble Kristelig Folkepartis Reidun Brusletten Norges første bistandsminister, og de neste tiårene vokste bistandsbudsjettet jevnt og trutt til årets 44,2 milliarder kroner.

Noe er fint i den snart 180 år lange norske bistandshistorien i Afrika, som at misjonærer lærte seg lokale språk, laget alfabeter og underviste unger på deres eget morsmål. Men grunnstrømmen i misjon og bistand, også kalt utviklingshjelp, partnerskap og mottagerstyrte prosjekter, har alltid gått i én retning – det har dreid seg om å hjelpe et kontinent med kroniske behov for både langsiktig utviklingshjelp og kortsiktig nødhjelp.

Det skal mye til for å endre denne lange, norske tradisjonen. Bistand kommer til å være Norges hovedsatsning overfor Afrika også i årene fremover. Riktignok tok Tvinnereim til orde for mer næringslivssamarbeid og større investeringer. Men, som Hans Olav Kvalvaag i solenergi-selskapet Scatec påpekte: For å investere i land med stor risiko for å tape penger, må noen, for eksempel Verdensbanken og Det afrikanske utviklingsbanken (ADB), stille opp som garantister. Og det gjør de i for liten grad, ifølge Kvalvaag. Dermed havner kun 0,4 prosent av verdens investeringer i fornybar energi i Afrika.

Oljefondet og Equinor

Statsrådene lovet å ta Kvalvaags påpekning til følge, og varslet at de vil be Verdensbanken om å ta større risiko for å få opp investeringene i Afrika. Men her har Norge et troverdighetsproblem. Bistanden er lommerusk sammenlignet med oljeformuen som forvaltes av Norges Bank Investment Management (NBIM), bedre kjent som Oljefondet. Kun 0,3 prosent av fondets investeringer havnet i Afrika i 2022, viser årsrapporten fra Norges Bank. Kun 117 selskaper i seks afrikanske land er funnet trygge nok til at Oljefondet har kjøpt seg inn på eiersiden. Fondet har til sammenligning investert i 4419 selskaper i Asia.

Vi vet hva politikerne svarer: Oljefondet er ikke et politisk instrument. Men det er ikke poenget – når en ny strategi skal utformes overfor Afrika, må det i hvert fall diskuteres hva slags symboleffekt det har at Oljefondet vegrer seg for å investere i Afrika. Sett fra Afrika kan motviljen fremstå uforståelig all den tid fondet beviselig har tapt penger etter å ha investert i amerikanske banker som har gått konkurs.

På samme vis er det innlysende at norske olje- og gassinteresser må være et tema når Norges Afrika-strategi skal utformes. Statseide Equinor har i tre tiår vært tungt inne i Angola, Nigeria og flere andre afrikanske land. Vi har sett flere eksempler på at oljeinteressene har forrang over fredsdiplomati og bistand når norske diplomatiske ressurser spres rundt i verden. Skal det fortsatt være slik? Hvilken rolle kan Equinor, som skryter av at «miljø-, samfunns- og styringsspørsmål er blitt stadig viktigere», spille i det som virker opplagt, nemlig å investere i fornybar energi i Afrika?

Diasporaen i Norge

UD og Nupi fikk kritikk på innspillsmøtet for ikke å ha invitert flere afrikanere i Norge til å delta i diskusjonen. Det var en berettiget kritikk, men den reiser samtidig et dilemma: De politiske konfliktlinjene i afrikanske land speiler seg i eksilmiljøet i Norge, og hvem skal den norske regjeringen da lytte til? De som vil ha investeringer i selskaper som er kontrollert av en autoritær stat, eller de som vil ha politisk og økonomisk støtte til et sivilsamfunn med pustevansker?

Det er krevende å ha oversikt over politiske aktører med ulike agendaer. Men det regjeringen kan legge til grunn, er at afrikanere flest har fått større selvbevissthet, og at de står oppe i et omfattende oppgjør med post-koloniale avhengighetsforhold til Storbritannia og særlig Frankrike. Oppgjøret har i flere tilfeller endt med at landene vender seg til Kina og Russland, som tilbyr infrastruktur og sikkerhetstjenester uten å mase om menneskerettigheter og demokrati. Denne geopolitiske konkurransen om innflytelse i Afrika er en viktig grunn til USAs fornyede interesse.

Hva kan lille Norge gjøre i det som dypest sett også er en kamp om hva slags verdier afrikanske land skal tufte sin videre utvikling på? Det er i hvert fall mulig å videreføre det Norge begynte på som medlem av FNs sikkerhetsråd i fjor og forfjor. Der var Ghana og Kenya viktige samarbeidsland, og Kenyas FN-ambassadør Martin Kimani berømmet Norge for å være pragmatisk og å ha evne til å forstå andre lands posisjoner. Kan Norge fremme demokrati og menneskerettigheter i afrikanske land på en smartere måte enn USA og Frankrike? I så fall hvordan? Det må gjerne neste års strategi greie ut om.

Forskningen

UD og Nupi inviterte sammen til innspillsmøtet om Afrika-strategi, slik de i forrige uke sto sammen bak et heldagsseminar der UDs nye Respons-prosjekt ble lansert. Det er en toårig, landsomfattende serie av møter og debatter om norske interesser og utenrikspolitikken.

Det er kanskje naturlig at Nupi, som mottar en tredjedel av sin finansiering fra UD, samarbeider nært med departementet. Men det hadde muligens vært ønskelig at en institusjon som bestreber seg på å drive med uavhengig forskning, hadde markert litt større avstand til oppdragsgiver og finansieringskilde. I arbeidet med å utvikle både Afrika-strategi og resten av norsk utenrikspolitikk de neste årene kan sammenblandingen av politikk og forskning være problematisk. Større avstand gir bedre overblikk – det er nødvendig, også for UD-finansierte forskere.

Les også:

Norges nye Afrika-strategi: – Norge må ha øret mot bakken