Ekstraregningen

Maren Sæbø

Journalist og kommentator

I midten av april ba Ugandas flyktningeminister Esther Anyakun Davida nabolandene Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og Sør-Sudan om å betale for sine egne innbyggere som for tiden er på flukt i Uganda.

Ifølge ugandiske Monitor sa ministeren dette nå var nødvendig fordi «den pågående krisen er bortenfor det vi har kapasitet til» og «alle donorene nå ser på krigen i Ukraina». Uttalelsen går selvsagt inn i en kontekst der Uganda sjøl bidrar til krigen i østre Kongo, og også anklages av Sør-Sudan for å huse opprørere i flyktningeleire nord i landet. Men ministeren har ett poeng.

Å ta vare på flyktninger koster minst like mye nå som for tre måneder siden. Den omprioriteringen flere vestlige donorer, inkludert Norge, gjør nå, kan bli kostbar.

Igår varsla Trygve Slagsvold Vedum og AP/SP-regjeringen kutt i flere bistandsposter for å ta vare på ukrainske flyktninger i Norge. En del av midlene som foreslås omprioritert går til norske og multilaterale organisasjoner som tar seg av flyktninger andre steder. Dette gjelder blant annet foreslåtte kutt til Unicef og WHO, og kutt til stabilisering av land i krise og krig, regionbevilling til Afrika og landbevilling til Afghanistan.

I verdenstoppen

For å ta området Anyakun Davida snakker på vegne av. Dette er området FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) omtaler som «Hornet og de store sjøene» og det er et av områdene i verden med flest flyktninger per innbygger. Uganda ligger helt i verdenstoppen på antall flyktninger i forhold til folketall. I dag har rundt halvannen million, hovedsakelig fra nevnte Sør-Sudan og Kongo, fått tilflukt i Uganda, og tilgang til noe jord og utdanning. I enkelte distrikt nordøst i landet utgjør flyktningene opp mot seksti prosent av befolkningen.

I denne regionen ligger også Rwanda, et land som i denne sammenheng huser relativt få flyktninger og asylsøkere, men som like fullt har deltatt i flere av konfliktene som har skapt den vedvarende krisen. Rwanda huser «kun» 130 000 flyktninger og asylsøkere, inkludert flere hundre hentet ut av Libya, på vegne av europeiske land. Fra denne lille potten henter blant annet Finland og Norge kvoteflyktninger, hovedsakelig flyktninger som kommer fra andre land i Afrika.

Men både operasjonen i Uganda og Rwanda har det til felles at de var underfinansiert allerede før Russland invaderte Ukraina. Ved slutten av februar i år hadde donorer lovet å finansiere sju prosent av UNHCRs aktiviteter i Rwanda i 2022. Tallet for aktiviteter retta mot sørsudanske flyktninger, hvorav en million i Uganda, var på samme tid rundt fem prosent. Minister Anyakun hadde ikke fått tilslag på veldig mye mer da hun uttalte seg i midten av april.

To trender

Alt i alt er det nå registrert nærmere fem millioner flyktninger i regionen, i tillegg til tolv millioner internt fordrevne. Situasjonen på hornet og rundt de store sjøene gjenspeiles i andre regioner i Afrika. I Mali hadde UNHCR og partnerorganisasjoner blitt lovet rundt ni prosent av det de hadde bedt donorene om i slutten av mars, lignende situasjon finner man i hele Sahel, en region som huser rundt tre millioner flyktninger, statsløse og asylsøkere, og 7,6 millioner internt fordrevne. Mellom tidlig februar og sent i mars økte antallet personer UNHCR uroer seg for i Vest-Afrika med en halv million. I hele Afrika viser statistikken til UNHCR at 30 millioner er på flukt, innenfor eller utenfor eget land.

Det er altså to trender som er tydelige hva gjelder flyktninger i Afrika. Antallet er stort og økende, og apparatet som skal ta hånd om dem er underfinansiert. Nå gjør flere land som Norge, de kutter i støtten, for å ta seg av ukrainske flyktninger. Russlands invasjon av Ukraina gjør også at både energi og matvarer blir dyrere, noe som igjen betyr at de midlene som finnes, ikke vil strekke like langt.

At innsatsen i flere av områdene nevnt her er kronisk underernært er jo ikke helt nytt, alt i fjor ble det mindre skolegang, mindre mat og færre tjenester for flyktninger i flere afrikanske land. Spørsmålet er hvor lite verdenssamfunnet kan by afrikanske land for å ta vare på flyktninger og asylsøkere, før systemet bryter sammen. Det betyr mer uro og kanskje enda mer krig, og det betyr at flere vil legge ut på farlige reiser nordover. Humanitær politikk er også sikkerhetspolitikk, særlig i Afrika.

Ikke i stedet for

I 2015 var det som om Europa i et kort blaff fikk øye på verdens flyktningkrise. Den gang hadde Afrika rundt tjue millioner flyktninger og internt fordrevne. I hele verden var det rundt sekstifem millioner som søkte beskyttelse. I dag er tallet for Afrika altså tredve millioner, for verden åtti millioner (ikke inkludert de på flukt fra krigen i Ukraina). Årsaken til det rekordhøye antallet flyktninger er sammensatt, men en stor flyktningbefolkning i seg sjøl bidrar til at konflikter kan være vanskeligere å løse, og kan utløse nye konflikter. Kutt i bidrag til organisasjoner som tar seg av flyktninger, eller forsøker å stabilisereområder der det enten er mange internt fordrevne eller flyktninger fra naboland, kan bli fryktelig dyrt på sikt.

Under det vi omtaler som «flyktningkrisen» i 2015 kom rundt 1,3 millioner av flyktningene til Europa. I dag har krigen i Ukraina drevet seks millioner ut av landet, og ytterligere noen millioner på flukt internt. (en del har returnert også).

Men det er viktig å huske på at ukrainske flyktninger kommer i tillegg til eksisterende flyktninger, ikke i stedet for. Minister Esther Anyakun Davida i Uganda hadde nok ikke så veldig stor tro på at Sør-Sudan eller Kongo skulle steppe inn for sine innbyggere på flukt i Uganda, det publikumet hun henvendte seg til var oss. Donorer som nå omdirigerer sine midler fra steder som Uganda til tiltak i Europa. Flyktninger fra Ukraina trenger sjølvsagt vår hjelp, men det må vi ikke la flyktninger i Uganda, eller Mali, eller Jemen, eller nærområdene til Syria betale for. For det har vi sannsynligvis ikke råd til.

• Alle tall i denne kommentaren er hentet fra UNHCR.