Stadionlysene er slukket – hva nå?

Store, velpolerte firhjulstrekkere cruiser rundt i Yaoundés kuperte gater med AFCON-logoen i frontruten. På enorme reklameplakater over hovedstadens brede bulevarder står Kameruns president Paul Biya med en fotball i den ene hånden, omgitt av bilder av landets mange nybygde fotballarenaer.

På hoteller, restauranter og til og med sykehus flagges det med alt fra sundanesiske til zimbabwiske flagg for å symbolisere at Afrikas største sportsbegivenhet i 2022 var i Kamerun.

Hvis man ikke visste bedre, kunne man tro at Afrikamesterskapet fortsatt pågikk. Og det kan se ut som Kamerun nekter å våkne fra fotballens drømmeland.

Men den euforiske stemningen fra innsiden av den gigantiske stadion i Olembé – eller Paul Biya Stadium, oppkalt etter Kameruns president – er erstattet av stillhet. Tilskuerne forlatt tribunene, og Mohamed Salah, Sadio Mané og de andre stjernene har for lengst reist tilbake til Europa.

– Min eneste kunde

Kamerun er et land preget av arbeidsløshet, væpnet konflikt og økende fattigdom. Ifølge tall fra Verdensbanken har korona-pandemien skubbet mer en 400 000 kamerunere ut i ekstrem fattigdom.

At hverdagen er tøff, kan Lisa, en kvinne i 40-årene som ønsker å være anonym skrive under på. I 2015 døde mannen hennes, og siden har hun slitt for å forsørge seg selv og sine fem barn. Lisa jobber med å selge grillede matbananer, nøtter og brus langs veien. Afrikamesterskapet har ikke skaffet henne flere kunder.

– Kamerunere som har hatt gjester boende på hotellene har kanskje hatt fordel av det. Men folk som meg lider fortsatt. Jeg har ikke høstet noen fordeler av mesterskapene, overhodet ikke. Du er min eneste kunde som er her på grunn av AFCON, sier hun og ler.

En mann i begynnelsen av 30-årene kommer forbi og setter seg på den lille trebenken Lisa har plassert rett bak boden sin. Mannen bestiller to lune matbananer, som bananhandleren pakker inn i avispapir og serverer på en rød plasttallerken. I lokalområdet føler hun seg godt likt, men myndighetene viser henne ikke samme respekt, mener hun.

– Folk som meg, som selger langs veien, jages vekk. Myndighetene vil at gatene skal være rene. De vil ikke ha slike som oss her.

At kamerunske myndighetene har ønsket å vise seg fra sin beste side, og at dét ikke har harmonert med landets mange gateselgere, viser ifølge Lisa med all tydelighet at politikerne ikke er i takt med landets egen befolkning. Hun drømmer om en bedre fremtid. Men den drømmen er preget av pessimisme.

– Hvordan kan det oppstå et nytt Kamerun? Ingenting fungerer her, og vi vant ikke engang turneringen. Jeg er ikke sikker på at dette er blitt et nytt Kamerun, for vi har fortsatt ingen stemme til å endre noe. Selv når vi stemmer på vår kandidat, er det likevel en annen som vinner valget.

«Tax on the poor»

Det er ikke bare politikken mange kamerunere er utilfredse med. Landets økonomi er skrøpelig, og særlig den nylig innførte avgiften på elektroniske pengeoverføringer, som trådte i kraft 1. januar etter at den diskret ble flettet inn i Kameruns statsbudsjett, er blitt kraftig kritisert. Hver gang kamerunere skal sende eller motta penger elektronisk legges det til en avgift på 0,2 prosent. Det er ikke mange penger, innrømmer Pauline Ngono, som til daglig arbeider i en bank, men i lengden hoper det seg opp.

– Det er virkelig forferdelig, og det vil bli verre. Akkurat nå er allting dyrt, sier hun.

På sosiale medier er avgiften blitt døpt «a tax on the poor», siden den ofte rammer de fattigste, folk som ikke nødvendigvis er tilknyttet en bank og kan bruker sjekker, bankoverføringer eller kontanter, som er skattefritt. Den økonomiske situasjonen i landet bekymrer Pauline, som er i slutten av 20-årene.

– Jeg er nervøs, fordi markedet har endret sig fullstendig. Prisene stiger, og når jeg hever penger som er blitt sendt meg fra et annet land, der det allerede er betalt en avgift av beløpet, må jeg også betale for å heve dem.

Elektroniske pengeoverføringer er kamerunernes klart mest foretrukne måte å overføre penger på. Tallene fra 2021 er ennå ikke offentliggjort, men i 2020 overførte kamerunerne for mer enn 10 milliarder CFA-Franc, tilsvarende mer enn 150 millioner norske kroner. Pauline Ngono er redd for hva fremtiden bringer.

– Jeg vet ikke hvordan vi kamerunere skal klare alt dette, sier hun.

Regjeringens redningsaksjon

I terminalen på Yaoundés internasjonale flyplass henger gule og grønne ballonger fortsatt ned fra taket, og i innsjekkingsområdet står turneringsmaskotten Mola – en pappfigur av en løve – fortsatt og vinker. På lokalspråket Bakweri refererer Mola til en venn, en onkel eller en kollega. Men nå er det ikke mange Molaer igjen på Yaoundés flyplass. Hverdagen er tilbake i Kamerun, påpeker den kamerunske frilansjournalisten Blaise Eyong.

– Kamerunerne vender nå tilbake til den barske virkeligheten. Livet går videre, og det er stadig inflasjon, væpnet konflikt i den nordlige og vestlige delen av landet, og en lang rekke andre utfordringer.

Blaise Eyong dekket selv Afrikamesterskapet, blant annet for Deutsche Welle og CNN. Han mener ikke at mesterskapet har vært nytteløst. Den kamerunske regjeringen ser iallfall i ikke slik på det, forklarer han.

– Turneringen fikk mange kamerunere til å snu blikket fra regjeringens mangeårige fiaskoer. Regjeringen håpet at AFCON kunne gi dem mer støtte blant befolkningen, og der tror jeg faktisk de har lyktes, med den gleden og spenningen mesterskapet brakte. Regjeringen vil kunne argumentere med at de har bygget nye stadioner, forbedret infrastrukturen, renovert noen områder – blant annet flyplassen – som en del av forballfesten.

Men det skal mer til for å imponere brede lag av befolkningen. Hovedveien mellom landets to største byer, Douala og Yaoundé, er fortsatt en humpete tur, og det er få kamerunere som nyter godt av ny flyplass eller skinnende fotballstadioner. Afrikamesterskapet kan til og med ha hatt motsatt effekt på det kamerunske folket, mener Blaise Eyong.

– Jeg tror faktisk at mesterskapet kan ytterligere ha splittet kamerunerne. De som så hvor mye penger som ble brukt før og under AFCON spør seg nå: Var det virkelig nødvendig å bruke alle disse pengene på å avvikle en fire ukers fotballturnering?

– Noen mener til og med at turneringen var en redningsaksjon for regjeringen. At de simpelthen var avhengige av Afrikamesterskapets suksess for å vise at de stadig er kompetente, sier Blaise Eyong