En flaggstang til besvær

Det meste var på plass til dagen, og nå hadde omsider også den nyinnkjøpte flaggstangen kommet. Et lite lokalt verksted hadde påtatt seg jobben, og en rask inspeksjon bekreftet at de hadde gjort en god jobb. Ambassadens altmuligmann hadde påtatt seg å skaffe snorene som skulle bringe flagget kjapt opp og ned, og vi hadde avtalt prøveheising om ettermiddagen 16. mai.

Litt historisk sus var det over det hele. For første gang etter at Taliban høsten 2001 var drevet fra makten skulle en vestlig ambassade feire sin nasjonaldag i Kabul. Og det var Norge som fikk æren ettersom vi var blant de første som etablerte ambassade i "det nye Afghanistan".

Tynget av gjenstående gjøremål før nasjonaldagsfeiringen hadde ambassadens sjef kommet hjem litt tidligere enn vanlig. I det jeg gjennomgikk diverse detaljer inne i boligen med de ansatte, hørte vi plutselig økende støy fra hagen. Det som begynte som en rolig samtale ble etter hvert til en heftig, kraftfull meningsutveksling, ja nærmest krangel.

Hva skjer? tenkte jeg. Det var på tide å gå ut for å se.

Med flaggstangen liggende i mellom seg står altmuligmannen sammen med ambassadens sjåfører, et par vakter, samt de tre mennene som hadde båret flaggstangen fra verkstedet og gjennom Kabuls gater.

– Hva er problemet? spør jeg.

– Sir, jeg var begynt å sy, og så oppstår det uenighet om jeg skal sy nedenfra eller ovenfra.

Det var Altmuligmannen som forsøkte å skissere stridens kjerne, og som så ofte før var hans forsøk på klargjøring ikke påtrengende vellykket.

– Begynt å sy, hva mener du? spør jeg, med en undertone som markerer at det nå begynner å haste med å få flaggstangen i orden.

– Sir, for å unngå at snorene blir hengende å slenge er det best å sy dem sammen, og jeg synes det er greiest å gjøre det nedenfra…

Neste morgen ble det norske flagget heist pent og på korrekt diplomatisk vis i Kabul. Siden de to snorene ikke var sydd sammen, verken nedenfra eller ovenfra, forløp heisingen greit.

Den serviceinnstilte altmuligmannen erkjente etter hvert at det var en dum idé å sy snorene sammen, og gradvis innså andre i den lokale staben det samme. Trolig hadde ingen av dem tidligere noen gang hatt nærkontakt med hverken flaggstenger eller flagg.

Flagget kom opp, dagen ble storartet, og etter hvert skulle flagget ned igjen. Noen fulgte seansen med skepsis. Kulturelle ulikheter rommer jo så mangt. Men tross skepsis – det endte godt; også firingen av flagget forløp fint.