Et slag for omstridte milliarder

Problembeskrivelsen i Bistandsaktuelt er det lite å si på: Milliardene som over år er investert i det afghanske politiet, har skapt en i hovedsak paramilitær styrke på 150000 mann med «lojaliteter i alle retninger», som PRIOs Kristian Berg Harpviken sier i reportasjen. Deler av politistyrken er både korrupt og kriminell, og bistandsgiverne legger vekt på å løse tekniske problemer knyttet til for eksempel utbetaling av lønn heller enn tiltak som ville føre til mer langsiktige og demokratiske endringer.

Går det likevel an å slå et slag for å fortsette investeringene i den afghanske politistyrken? Vi er nølende, men ikke helt avvisende.

Det grunnleggende spørsmålet, om man skal se det med norske øyne og erfaringer, er hvorvidt støtte til det afghanske politiet per se er problematisk, eller om det er innretningen det står på. Berg Harpviken gjør et poeng av at problemene i politistyrken i stort knytter seg til den militariserte strategien, et resultat av amerikanernes tilnærming, til forskjell fra europeernes ønsker om en mer «sivilt» orientert politistrategi i Afghanistan.

Kritikken er lett å slutte seg til. Men artikkelen i Bistandsaktuelt, selv om den er bredt anlagt, belyser ikke den formen for sivilt politiarbeid som faktisk også institusjonaliseres i Afghanistan. Dessuten bare antyder artikkelen, men analyserer ikke, noen viktige endringer som president Ashraf Ghani har satt i gang.

«Reformregjering»

For å ta det siste først, er antikorrupsjonstiltak, spesielt i sikkerhets- og politisektoren, helt sentralt i det Ghani kaller en «reformregjering». Som Bistandsaktuelts artikkel er inne på, er det en ny innenriksminister i Afghanistan. I seg selv er ikke dette avgjørende. Men han har en langsiktig plan om reform av innenriksdepartementet og den nasjonale politistyrken. Reformplanene retter seg i hovedsak mot korrupsjon, og han har søkt bred støtte blant internasjonale interessenter, herunder ambassadører og institusjoner som NATO og UNDP, men også sivilsamfunnet og eldsteråd i ulike provinser.

Ett av tiltakene er å endre rekrutteringsmønsteret for lederposisjoner og nøkkelstillinger. Der slike stillinger tidligere ble tildelt etter ganske uklare kriterier, er det nå innført et mer objektivt, konkurransebasert system hvor kompetanse og erfaring skal være avgjørende. Så langt har rundt 700 politifolk konkurrert om 164 posisjoner i departementet og politiet.

Bistandsaktuelt legger stor vekt på problemene den militariserte politistrategien har skapt. Kritikken av dette er det altså lett å slutte seg til. Samtidig, i deler av Afghanistan pågår fortsatt krigslignende handlinger, hvor mer robuste stryker har vært nødvendige. Det er imidlertid verdt å merke seg et annet av reformtiltakene som er gjennomført, nemlig et strategisk samarbeid mellom innenriks- og forsvarsdepartementene. Målet er tydeligere oppgaver og bedre ansvarsfordeling.

I et trekk som er blitt bestemt av presidenten, blir de mer militariserte enhetene i innenriksdepartementet overført til forsvarsdepartementet, herunder grensepolitiet. På den annen side har rundt 300 ansatte fra forsvarsdepartementet, etter at de har fullført kurs i lov og orden, blitt overført til innenriksdepartementet. De skal tjenestegjøre på landsbygda og bistå vanlig politi der sikkerheten er en utfordring. Disse og lignende endringer er i tråd med innenriksministerens motto om å endre departementet strukturelt slik at det svarer på ansvaret det i utgangspunktet har, nemlig lov og orden.

Sivilt orientert politi

Antikorrupsjon og strukturelle og strategiske endringer vil likevel ikke føre frem om ikke også sivilbefolkningen involveres. Dette er et springende punkt, for om lov og orden er politiets oppgave, er det lokalsamfunnene som skal ha nytte av disse polititjenestene.

Heldigvis har det i flere år vært betydelig innsats i retning av et mer sivilt orientert politi i Afghanistan. Siden 2010 har det nasjonale politiet ført pilotprosjekter innen demokratisk politimetodikk sammen med ulike FN- og EU-institusjoner. I alle provinser har det blitt etablert lokalt baserte politienheter, eller Police-e Mardumi (PEM), med støtte fra donormiljøene. Spesielt UNAMA, EUPOL og UNDP har drevet opplæring i demokratisk politiarbeid som fremmer samarbeid og bygger tillitt mellom politi og befolkingen, og mer enn 3 000 politifolk har fått slik opplæring i løpet av disse sju årene.

Selv om aktiviteter som PEM utfører bidrar til å utvikle positive relasjoner mellom lokalsamfunn og politiet, kan likevel ikke potensialet nås før korrupsjonsproblemene og straffrihet også bekjempes. Mangelen på oppmerksomhet rundt PEMs potensial når slike problemer diskuteres, er derfor oppsiktsvekkende. Støtte til myndighetenes reformarbeid både på makro- og mikronivå er således viktig.

Mye av utviklingshjelpen til politiet i Afghanistan kanaliseres for tiden gjennom UNDP-fondet LOTFA, som Bistandsaktuelt retter et kritisk søkelys mot. Men LOTFA har to delprosjekter: Det ene er støtte til lønnsmidler og –administrasjon, som Bistandsaktuelt viser til problemene med.

Det andre, som Bistandsaktuelt ikke nevner, er institusjonell kapasitetsbygging på departementsnivå samt profesjonalisering av politietatene. Opplæring i demokratisk og sivilt basert politimetodikk er viktige bestanddeler i dette siste, som anses som det politifaglige utgangspunktet for å bygge tillit mellom politi og sivilbefolkning. Det er denne andre delen av LOTFA som støtter opp om PEM. Men denne delen får lite oppmerksomhet fra donorer, til tross for viktigheten for sivilsamfunns sikkerhet.

Norsk støtte

I lys av kritikken om bistandsmilliardene til denne «omstridte politistyrken», kan det også nevnes at Norge har støttet LOTFA siden oppstarten. Støtten har imidlertid gått til lønnsmidler og- administrasjon, ikke til denne andre pilaren, som er vel så viktig. Norge har også betydelig erfaring med kompetansebygging for det afghanske politiet innen menneskerettigheter og kjønn fra tidligere.

Milliarder som eventuelt investeres i den afghanske sikkerhets- og politisektoren i årene fremover, kommer fortsatt til å være omstridte. Det finnes likevel et ørlite håp om at de ikke vil være like omstridte som tidligere. Alternativene er heller ikke mange: sikkerhetsutfordringene er stadig betydelige og afghanske myndigheter er ikke i stand til å møte disse uten internasjonal støtte.

Forutsetningen er dog at innretningen på bistandsmilliardene endres slik at det nasjonale reformarbeidet styrkes og korrupsjonen svekkes. Fra norsk side kan en for eksempel begynne med å kanalisere flere midler til LOTFAs andre pilar. Det vil i alle fall være i tråd med hvordan Norge ellers investerer i langsiktig utvikling.