Obs, Ukraina! Solidaritet er ferskvare, den kan gå ut på dato!

Siden Putin startet sin invasjon av Ukraina forrige måned, er verden blitt grepet av bilder av bygninger redusert til grus, millioner av kvinner og barn som flykter fra hjemmene sine og unge menn som desperat forsvarer hjemlandet sitt.

Samina Ansari

Daglig leder i Avyanna Diplomacy

For noen afghanere, som også har kjent krigens voldelige fordrivelse på kroppen, vekker bildene smertefulle minner.

Jeg var nylig i Washington DC for å besøke venner som ble evakuert fra Afghanistan 15. august i fjor. Mange flyktet på selve dagen da Kabul ble overtatt av Taliban. De rakk bare så vidt å ta med seg små bæreposer med det aller viktigste av sine eiendeler, reisedokumenter og noen private bilder.

– Alt med Ukraina er som et tilbakeblikk for oss, sier en av venninnene mine som hadde kjempet for sin utdannelse og plass i samfunnet de siste 20 årene mens Nato ennå var i Afghanistan.

– Du ser bilder av folk som forlater alt, og det berører hjertet ditt. Jeg vet at selv de som kommer seg til et nytt land har en veldig vanskelig vei foran seg.

Da det amerikanskstøttede afghanske militæret og regjeringen ble presset ut av Taliban, ble venninnen min evakuert gjennom et amerikansk initiativ som gikk under navnet «Airlift» . I løpet av bare seks uker fløy amerikanerne ut 124 000 mennesker fra Kabul. Også i tida etterpå har flere tusen mennesker kommet seg ut, for det meste på flyreiser arrangert av det amerikanske utenriksdepartementet eller private grupper og enkeltpersoner.

– Amerikanerne brukte uttrykket «airlift» da de fraktet matkasser med helikopter fra flyplassen til ambassaden i Afghanistan. Jeg antar at vi var en av disse heldige matkassene som kom oss til en trygg havn, sier hun til meg og prøver å smile.

Noe i henne er knust

Den tidligere så livlig og sterke venninnen min har et blikk som vitner om at noe i henne har endret seg, noe er knust. Hun har også gått ned i vekt og trekker pusten hver gang hun snakker. Hun er tydelig berørt.

Å se henne slik knuser hjertet mitt. Livet som flyktning endrer deg, det var dette mine foreldre gikk gjennom for meg og mine søsken da de kom til Norge etter den første Taliban-invasjonen.

Hun, som mange andre afghanere, sympatiserer med ukrainerne og anerkjenner at deres liv er blitt endret av en fremmed makts voldelige invasjon. Samtidig uttrykker hun frustrasjon over det massive uttrykket for internasjonal solidaritet og støtte som aldri ble gitt til afghanere eller andre ikke-europeiske ofre av krig.

– Jeg er glad for at ukrainere får den støtten, og mer må de få. Men hvis dette virkelig handler om humanitet, burde de vestlige maktene behandlet alle de som prøver å unnslippe vold likt, sier hun til meg.

De betalte den høyeste prisen

Lenge før Putin invaderte Ukraina, og lenge før Vladimir Putin kom til makten, invaderte Russland Afghanistan. Den sovjetiske invasjonen av Afghanistan begynte i desember 1979 og endte et tiår senere, da sovjetiske tropper trakk seg tilbake etter et langvarig opprør fra afghanske motstandsgrupper, hvorav noen mottok overdådige midler og våpen fra USA for å yte motstand mot den store sovjetmakten.

Afghanske sivile betalte den høyeste prisen, med rundt en million drepte og flere millioner på flukt. Denne historien er fortsatt fersk i minnet for mange afghanere, blant dem også mine venner.

– Foreldrene mine forlot landet under den sovjetiske invasjonen, mens de ble i landet under Taliban-krigene. Det var aldri meningen at min generasjon skulle flykte igjen. Men her sitter vi. Vi er blant de heldige afghanerne som fikk airlift-muligheten, mens flere millioner er igjen under Talibans uforutsigbare framtid, sier hun.

Siden Putins krig begynte i slutten av februar, er fire og en halv millioner ukrainere blitt tvunget til å flykte fra landet sitt, ifølge FN. I motsetning til det som skjedde med flyktninger fra land i Afrika, Asia og Midtøsten – som ble møtt med militariserte grenser, deportasjoner og elendige leirer – har Europa lovet å gi ukrainske flyktninger en trygg havn.

Blir overlatt til seg selv

Samtidig, tross offentlig uttrykt bekymring over den humanitære krisen i kjølvannet av den USA-støttede regjeringens sammenbrudd og Talibans maktovertakelse i august i fjor, blir afghanere som ønsker å komme til USA i stor grad overlatt til seg selv. Tusenvis har ennå ikke fått svar på søknadene sine, og flere hundre tusen har fått avslag.

– Jeg ser paralleller. Det er denne tilsynelatende framvisningen av solidaritet, og vestlige makter ga oss afghanerne også mange store løfter. Men de siste tiårene har opplevelsen vært at de forlot oss. De skylte oss ut med badevannet da det i lengden ble for upraktisk å hjelpe, sier venninnen min.

I Afghanistan, ble den røde hæren beseiret for første gang i historien. Sovjeterne var i Afghanistan i ti år. Er det den typen tidsramme vi også må regne med i Ukraina? En kan bare håpe at ukrainerne får landet sitt tilbake før de også blir for upraktiske for de vestlige maktene.