Maks uttelling for Støre

Tove Gravdal

Journalist og forfatter

Det er ikke så ofte Norge får skryt av Kina i FNs sikkerhetsråd. Men det skjedde onsdag 26. januar, da statsminister Jonas Gahr Støre ledet en åpen debatt i rådet om FN-operasjonen UNAMA i Afghanistan.

Kvelden før hadde Taliban avsluttet et tre dager langt opphold i Oslo.

Det ga Støre en kjærkommen mulighet til å briljere internasjonalt med et tema han behersker godt: Han orienterte verdenssamfunnet om Norges syn på dialog, også med dem vi ikke liker.

Reaksjonene i rådet var udelt positive. Det er riktig å samtale med Taliban på «en rasjonell og pragmatisk måte, slik Norge har gjort», sa for eksempel Kinas FN-ambassadør Zhang Jun. Ingen i rådet kritiserte Norge for å ha fraktet Taliban-delegasjonen fra Kabul til Oslo i privatfly.

Den oppmerksomheten Støre fikk internasjonalt, veier nok opp for kritikken på hjemmebane under Taliban-besøket: Det bidro til å gi Støre 20 minutter foran peisen hos president Joe Biden, og omtrent like mye taletid hos Christiane Amanpour i CNN.

Skiftende regjeringer har i flere år begrunnet det norske freds- og forsoningsdiplomatiet med at det ivaretar norske interesser.

Støres besøk i New York og Washington bekrefter at slike diplomatiske stunt som Taliban-besøket var, gir Norge både oppmerksomhet og lett adgang til maktpersoner. Afghanistan var bare ett av mange kriserammede land som har vært diskutert i FNs sikkerhetsråd i januar, da Norge har vært rådets president.

For den som vil ha konkret og troverdig informasjon om hvordan det står til i disse landene, kan det anbefales å følge debattene på FNs direktesending eller lese utskriftene av dem etterpå.

Overraskende informasjon

En overraskende opplysning i Afghanistan-debatten kom fra UNAMA-sjefen Deborah Lyons: I 2021 ga FN nødhjelp til 18 millioner afghanere, opp fra 11 millioner i 2020. «Denne utvidelsen av nødhjelpen var mulig på grunn av den bedrede sikkerhetssituasjonen etter 15. august 2021», altså etter Talibans maktovertagelse, ifølge Lyons.

Hun la til at «nødhjelpsaktører har vært i stand til å operere i områder som har vært utilgjengelige i årevis». Likevel får vi, blant annet gjennom informasjonen fra det norske utenriksdepartementet, inntrykk av at hele Afghanistans befolkning er i ferd med å dø av sult. Her er det kanskje på tide å nyansere det politiske budskapet en smule.

FN når altså flere, og får også ganske store pengesummer inn til å gi nødhjelp. Men det er jo ikke bærekraftig – og krisen nå består blant annet i at det er umulig for afghanerne å hjelpe seg selv, for eksempel ved å handle mat med egne penger, som de ikke får tatt ut av banken. Dialogen med Taliban handler altså først og fremst om å finne varige løsninger, ikke for å frakte nødhjelp inn, for det skjer i stor skala allerede. I mars skal mandatet for UNAMA fornyes, og Norge er som pennefører for Afghanistan ansvarlig for å utforme resolusjonsteksten og å oppnå enighet om den i rådet.

Alle medlemmene er enige om at operasjonen må videreføres, men det blir nok dragkamp om formuleringer rundt menneskerettigheter, kamp mot terrorisme og kvinners rolle. Det betyr at store utfordringer venter også i ukene som kommer, selv om Norge er ferdig med sin presidentmåned.

Afghanistan-forhandlingene blir vanskelige, og senere i år venter diskusjonen om å fornye mandatet for nødhjelpskorridorer inn i opprørskontrollerte områder i Syria. Der er Norge også penneholder, og temaet er dypt komplisert.

Politisering

Dragkamper om formuleringer og vektlegging er det mange av i FNs sikkerhetsråd. Vanligvis står vestlige land mot Kina og Russland, gjerne støttet av India, som er valgt medlem i samme periode som Norge. Tilsynelatende ukontroversielle temaer kan få frem de samme konfliktlinjene.

Det skjedde på det første møtet Støre ledet i forrige uke, som handlet om beskyttelse av sivile i væpnede konflikter. «Vi kan ikke tillate at humanitærretten blir et redskap for politisk manipulasjon», sa Russlands ambassadør Gennadij Kuzmin.

Da hadde han selv nettopp anklaget Nato og amerikanerne for å ha rammet sivile med bomber i Serbia, Irak, Libya og Afghanistan. Dessuten var myndighetene i Ukraina ansvarlig for siviles død og elendighet øst i landet, ifølge russerne.

Deres eget ansvar for kriser både i Ukraina, Syria, Tsjetsjenia og andre steder, ble ikke nevnt. Støre satt i hele to timer som møteleder under debatten om beskyttelse av sivile. Han var eneste regjeringssjef ved bordet, Ghana stilte med sin visepresident og Gabon med utenriksministeren. Ellers deltok de andre på ambassadør-nivå. Det kan tolkes som manglende respekt for Norge, som sendte sjefen sjøl til møtet om et høyt prioritert tema. Men det kan også tolkes som et tegn på hvor viktig FN er for Norge.

I to dager satt statsministeren flere timer i rådet og ledet debatter som, strengt tatt, rokker lite ved verdens tilstand. Det gir troverdighet i FN-systemet, om ikke annet.

Krevende måned

Ved presidentmånedens slutt puster nok den norske delegasjonen lettet ut, først og fremst fordi møtene kunne gjennomføres fysisk i FN-bygget. De høye smittetallene i New York gjorde at det ved månedens start var høyst usikkert om det var mulig.

Det har vært en krevende president-måned, ikke minst fordi veldig mange av de mest kompliserte konfliktene i verden har vært oppe til debatt.

Norge invitert kvinnelige aktivister til å orientere fra land som Jemen, Mali, Libya og Palestina, noe som høres helt tilforlatelig ut. Men i Sikkerhetsrådet kan man ikke alltid invitere etter eget ønske – alle medlemmer skal godkjenne talelisten.

Dermed var det mye armer og bein for Norge å få på plass hvert eneste møte. Det var heller ingen hvileskjær frem mot siste møte-ettermiddag og oppsummering i går, mandag.

Tre av verdens store kriser, Etiopia, Myanmar og Ukraina kom opp på agendaen i rask rekkefølge de siste dagene i Norges presidentmåned. Etiopia sist torsdag, så Myanmar i et lukket møte fredag, og deretter Ukraina mandag.

Krisen i Etiopia er et indre anliggende, og dermed Sikkerhetsrådet uvedkommende, ifølge Kina og Russland. Det er også deres prinsipielle holdning til kuppet i Myanmar for nøyaktig ett år siden, selv om begge land har vært med på flere uttalelser fra rådet hvor militærjuntaen er blitt oppfordret til å dempe seg og gjeninnføre demokrati.

Men vegringen overfor innblanding i andre land er en av grunnene til at kuppet i Burkina Faso mandag 24. januar ikke er blitt diskutert i rådet.

Ukraina ble satt på dagsordenen i et åpent møte mandag etter ønske fra USA før helgen. Norge har i januar hatt som prinsipp å opptre som en nøytral aktør og innkalle til de møtene medlemslandene har bedt om. I dette tilfellet kan det nok tenkes at Russland ikke oppfattet Norge som nøytralt ved å la være å etterkomme amerikanernes ønske. Men for å stanse møtet, måtte Russland ha fått med seg åtte andre land, og det klarte de ikke.

I en dramatisk åpning av møtet, stemte to land for å avlyse Ukraina-debatten (Kina og Russland), mens tre land lot være å stemme (Kenya, Gabon og India). Med ti stemmer for, gikk møtet sin gang. Det var kald krigs-sus over retorikken i Sikkerhetsrådet under Ukraina-debatten mandag ettermiddag, norsk tid, der frontene på hver sin side snakket som om de opererer i hver sin verden.

Russlands FN-ambassadør Vasilij Nebenzia anklaget USA for hysteri, og hevdet at myndighetene i Ukraina sprer nazi-inspirert propaganda. USAs FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield sa på sin side at 100 000 soldater rett ved grensen kan få hvem som helst til å bli urolig. Om debatten førte Ukraina-krisen inn i et bedre spor, er tvilsomt.

Først og fremst var den ukomfortabel for Russland, som overtar presidentskapet i rådet etter Norge. Og nettopp dét var nok også USAs hensikt; nærmest å stille russerne i gapestokken.

To resolusjoner

Det aller siste som skjedde i Norges presidentmåned var at Sikkerhetsrådet vedtok en resolusjon som forlenget mandatet for FNs Libya-operasjon. Det vil si, det var bare en såkalt teknisk rollover av et tidligere mandat. Det har skjedd før, og denne gangen er det gyldig i tre nye måneder.

Det er dypt tragisk for Libya at ikke FNs sikkerhetsråd greier å bli enige om hvordan Libya-operasjonen skal utformes og hvem som skal lede den. Det svekker FNs autoritet i Libya, hvor nettopp et handlekraftig FN nå trengs for å dytte alle involverte aktører til å gjennomføre valg og å samle landet under én ledelse.

Med Libya ble det håndfaste resultatet av Norges presidentmåned kun to resolusjoner. Men det sier lite om verdien av arbeidet i FNs sikkerhetsråd. Det bare illustrerer hvilken krevende diplomatisk øvelse det er å sitte i rådet: Det er enormt mye arbeid og få konkrete resultater.

Vi kan anta at det vil gå 20 år til neste gang Norge er president i FNs sikkerhetsråd. Var det verdt innsatsen? Det er det vanskelig å måle. Men Norge er et rikt land med ambisjoner om å gjøre en forskjell i verden. Da har vi råd til både å fly Taliban i privatfly og å kjempe i diplomatisk motbakke i FN for å forsvare viktige verdier.