– Vi mangler alt. I dag er verre enn i går

– Hvordan det føles?

Dr. Said Hamsa ser opp fra den magre lille gutten han undersøker, retter seg opp og tar et skritt nærmere. Den 28 år gamle legen med det åpne, vennlige ansiktet har vært rolig og profesjonell mens han har vist oss rundt i de trange, nedslitte rommene på Andar distriktssykehus. Nøkternt har han forklart hvordan fire leger og 20 sykepleiere prøver å betjene stadig større helsebehov, med stadig mindre ressurser. Hvordan økende sult og fattigdom gjør at 100 – 150 avmagrede barn kommer til sykehuset hver eneste uke. Men når vi spør hvordan han selv opplever situasjonen, blir legen blank i øyene.

– Det river i hjertet å se små barn lide slik. Jeg er lege, men dette gjør vondt.

Lyden av barnegråt og mødrenes lave trøstende stemmer fyller rommet. 10-12 senger, noen rustne oksygentanker og 3-4 dryppstativer et presset inn på et rom som trolig ville vært et dobbeltrom på hvilket som helst norsk sykehus. Men her i Andar – på et sykehus som betjener 300 000 – er dette avdelingen for akutt underernæring.

11 barn får den hjelpen og omsorgen Dr. Hamsa og kollegaene klarer å gi denne dagen. Lufta et tett, det lukter urin og såpe. I et hjørne står en uvirksom vifte, sykehuset har bare råd til å kjøre generatoren fire timer i døgnet. De må prioriteter de timene på døgnet hvor det utføres operasjoner.

– Antallet alvorlig underernærte barn har økt med 25 prosent den siste tiden. Folk har ikke nok mat, og barna er spesielt utsatt. Vi klarer ikke hjelpe alle, sier Dr. Hamsa.

8-10 barn dør hver uke

Et av barna som har fått plass på sykehuset er Warissa på fire måneder. Den lille jenta veier knappe to kilo, men burde veid minst det dobbelt. Med et rosa filtteppe over seg, puster hun ujevnt. Dr. Hamsa sjekker journalen hennes og veksler noen lavmælte ord med moren. Med en bekymret fure i panna bretter han til side teppet og klærne til jenta og legger to fingre på brystet på hennes for å sjekke pulsen. Hvert ribbein er tydelig.

– Vi vil beholde henne her i åtte dager til, få i henne næring. Jeg håper det går bra. Men hver uke mister vi 8-10 barn vi lett kunne ha reddet med bedre utstyr, medisiner og flere folk. Vi mangler alt nå – i dag er verre enn i går, sier den unge legen.

Dr. Hamsa forteller at han helst skulle sett at den lille jenta ble på sykehuset 2-3 uker, slik at hun kunne bli sterkere. Men andre, mer akutt syke barn, trenger plassen.

– Det er vanskelige valg, hver eneste dag. Skal et veldig svakt barn inn, må vi som regel sende et annet ut, sier Dr. Hamsa.

Den unge legen er utdannet ved universitetet i Kabul og jobbet på legevakta i hovedstaden tidligere. For et og halvt år siden begynte han å jobbe på det lille sykehuset i Andar-distriktet. Nå jobber han døgnet rundt, bare avbrutt av noen timers søvn – på sykehuset, hvor han også bor. Lønn har han ikke fått på lang tid.

– Jeg vil hjelpe folk, det er derfor jeg har valgt dette yrket. Jeg låner penger av venner og familie. Det går på et vis, jeg bruker ikke så mye, sier han og smiler forsiktig.

Et land på felgen

Da Taliban tok makten i august i fjor, stanset Verdensbanken, USA, Norge og andre store givere nesten all bistand til Afghanistan. Etter tjue år med massiv internasjonal støtte til myndighetene, ble pengekrana skrudd igjen over natta. Inn kom Taliban med lite penger, begrenset styringserfaring, og i mange tilfeller manglende kompetanse.

USA frøs Afghanistans valutareserver og trakk sin godkjennelse av den afghanske nasjonalbanken. Banksystemet brøt sammen, økonomien kollapset.

Folk mistet jobbene sine, og mange av de som hadde jobb fikk ikke betalt lønn, blant annet de som jobber i helsevesenet. En undersøkelse gjort av Redd Barna viste at over 80 prosent av afghanske familier har mistet inntekter det siste halvåret. Flertallet av de som mistet jobb og lønn sørget ikke bare for seg selv, men gjerne for en hel storfamilie.

Millioner av fattige afghanere – som før såvidt klarte å få endene til å møtes – mistet det lille de hadde av inntekter. Nå, åtte måneder senere, anslår FN at 95 prosent av befolkningen har for lite mat. Halvparten vet ikke om de har mat på bordet i morgen. Og Unicef advarer om at en million barn kan dø av underernæring i år.

Også i Andar-distriktet, et område hvor Taliban i mange år har hatt kontrollen, er situasjonen prekær. Her lever brorparten av de rundt 200 000 innbyggerne av landbruk. I årene med kamper, bombing, bortføringer og overgrep fra begge sider i konflikten, har de prøvd å overleve som best de kan. Nå er det tryggere her enn på lenge, men fattigdommen preger folks hverdag. FN har fått og tatt på seg ansvaret for mye av det humanitære arbeidet, men er ikke nærheten av å ha kapasitet og midler til av hjelpe alle. En undersøkelse gjort av Wellness Worldwide, en organisasjon som jobber med matdistribusjon, viste at bare litt over tre prosent av afghanere hadde mottatt matvarehjelp det siste halvåret. Over en million mennesker ble spurt i undersøkelsen.

– Det er ingen tvil om at folk sulter her. Vi er takknemlige for hjelpen vi har fått tidligere, men folk her trenger virkelig hjelp nå. Situasjonen er desperat, sier Dr. Hamsa.

– Korrupsjon og skinnhellighet

Terje Watterdal i Afghanistankomiteen kjenner godt til sykehuset i Andar. Organisasjonen han er landdirektør for har drevet helsearbeid i provinsen siden midten av 80-tallet og mange norske leger, sykepleiere og jordmødre har jobbet frivillig her. Afghanistankomiteen var med å etablere sykehuset på 90-tallet. Afghanske myndigheter overtok ansvaret for sykehuset for 12 år siden, men fortsatt står det NAC, Norwegian Afghanistan Committee, på sykehusets vanntårn.

– Krisen vi ser på dette sykehuset og mange andre steder i Afghanistan er en helsekrise som har utviklet seg over tid. Korrupsjon er en av hovedårsakene. En annen er at Verdensbanken har valgt å gi oppdrag basert på pris og ikke på kvalitet. Så krisen er ikke ny, men da Verdensbanken trakk seg ut over natta dyttet de det afghanske helsevesenet over stupet samtidig som behovene er større en noen gang. Og som alltid i Afghanistan, er det folket som betaler prisen, sier Watterdal.

Han etterlyser en helhetlig tilnærming fra det internasjonale samfunnet og understreker at humanitær hjelp ikke er en bærekraftig løsning. Verken på sultproblemet, helsekrisen eller de mange andre utfordringene i landet.

– Det er en slags skinnhellighet over hvordan det internasjonale samfunnet forholder seg til Taliban. Giverne har sett gjennom fingrene med massiv korrupsjon i årevis, samtidig som de har inngått avtaler med Taliban om en militær tilbaketrekning. Det bør være mulig å finne gode og praktiske løsninger på lokalt nivå selv om Taliban styrer landet. Hvis det afghanske samfunnet, med 30-40 millioner mennesker, kollapser helt, vil det koste mye mer på sikt enn det vil koste å gjøre en innsats nå, sier Watterdal.

– Kunne vært reddet

Det hvite Talibanflagget blafrer i brisen utenfor regionssykehuset i Paktia-provinsen. Bak grønne murer er sykehuset del av helsetilbudet til rundt 900 000 som bor i Paktia. Sykehuset har rundt 100 sengeplasser, 250 ansatte og mottar rundt 1200 pasienter om dagen. Det ble åpnet i 2016 og kostet rundt 120 millioner kroner å bygge, så dette er et langt større sykehus enn de lille distsikssykehuset i Andar, 120 kilometer øst.

Men problemene er de samme.

– Vi mangler folk, utstyr og medisiner. Og behovet for helsehjelp øker på grunn av fattigdomskrisen. Det siste halvåret er situasjonen her blitt stadig dårligere, sier Dr Mohamad Asil Khan, som er medisinsk direktør på sykehuset.

Som i Andar, er avdelingen for undernærte barn full. Rundt 30 utmagrede barn ligger i små plastsenger. Dr. Khan forklarer det har vært en økning i antall tilfeller med rundt 30 prosent de siste månedene. På dette sykehuset er rommene, organiseringen og utstyret av en helt annet standard enn i Andar. Men de små, syltynne barna som gråter her har også fått altfor lite mat over tid.

– Vi gjør det vi kan, men vi mangler mye. Vi har eksempelvis bare en sykepleier på avdelingen som går på vakt i 24 timer. Vi burde hatt 7-8. Hver dag dør 3-5 barn her, 20-30 i uka. Og de fleste av disse barna kunne vært reddet. Det er tragisk, sier Dr. Khan.

Han stopper ved et tvillingpar. To små søstre på ni måneder – Salma og Asma – ligger og ser alvorlig opp på legen som kikker ned på dem. De har hver sin bleie på seg, den ser unaturlig stor ut. Jentene ble født for tidlig, moren har spist for lite over tid og har ikke melk til de to jentene.

Dr. Khan kikker på journalen som henger ved fotenden til Salma og forteller at de to små veide rundt 2.5 kilo da de ble innlagt for 4 dager siden. Nå veier de rundt tre kilo hver. Ifølge WHO skal en ni måneder gammel baby normalt veie 7-8 kilo. Dr. Khan sier han er glad for at jentene har gått opp i vekt. Samtidig forklarer han at mange av barna som ligger på avdelingen er merket for livet at underernæringen – selv om de overlever.

– På grunn av den akutte underernæringen de har gått gjennom er immunforsvaret deres varig svekket. De blir lettere syke. De vil neppe vokse normalt og de vil trolig aldri nå sitt fulle kognitive potensiale, sier han alvorlig.

Qari Pasun er helsedirektør i Paktia. Han forklarer at den nye regjeringen mangler penger til å holde helsesystemet i gang.

– Befolkningen lider. Helsetjenestene svikter. Vi mangler penger til utstyr, medisiner og til lønninger. Vi har nådd et bunnpunkt, og det rammer særlig barna, sier han.

Pasun forklarer at regjeringen for øyeblikket kun klarer å betale 40 prosent av lønningene til helsepersonell i landet, at mange har sluttet å komme på jobb. Han mener stans av bistand og de andre reaksjonene mot den afghanske regjeringen først og fremst rammer vanlige folk.

– Jeg har en oppfordring til norske og andre lands myndigheter: Ikke blant fattige menneskers behov for grunnleggende helsetjenester og mat med politikk, sier han.

• To uker etter at Bistandsaktuelt besøkte Andar-distriktet, sendte Dr. Hamsa fra distrikssykehuset følgende melding: «Situasjonen blir stadig verre, tiden er i ferd med å renne ut. Vi har ikke mer mat og næringsrik melk igjen til de akutt underernærte barna. Vi har nå fått beskjed fra AADA (afghansk NGO, red anm) om at de ikke har mer på lager.»