Afghanistans kvinner og jenter fortjener ikke kollektiv straff

Mary Ellen McGroarty

Landsjef for Verdens matvareprogram (WFP) i Afghanistan

Mer enn halvparten av de 23 millioner menneskene i Afghanistan som lider av akutt matusikkerhet, er kvinner og jenter. De lider under den umåtelige og umenneskelige fysiske og mentale byrden av både sult og diskriminering.

Ungdomsjenter får ikke gå til skolen, kvinner kan ikke jobbe. De lurer med rette på om de blir straffet, selv om de har hatt så liten makt over egen skjebne.

I forkant av giverkonferansen om Afghanistan 31. mars oppfordrer jeg det internasjonale samfunnet til å forsikre kvinner og jenter i Afghanistan om at de ikke er overlatt til å kjempe alene. Hjelp oss for å lindre den fryktelige lidelsen av sult med nivåer av ressurser som står i forhold til behovene. Støtt oss for å holde kvinner og jenters drømmer og stemmer i live. Hjelp oss ved å øke støtten til programmer som fokuserer på styrket levebrød og motstandskraft, ernæring, utdanning og skolemåltider; programmer formet i og drevet av lokalsamfunnene for deres lokalsamfunn.

Dette er programmer som gir håp og potensial og kan bane vei for stabilitet og fremgang, et fredsutbytte for Afghanistan og hele dets folk.

Syke av feilernæring

Siden august 2021 har vi vært vitne til en krise uforlignelig i omfang og dybde ramme Afghanistan og dets folk. Utbredt sult har rammet rurale og urbane områder i samme alvorlighetsgrad. Mødre over hele landet er vitne til at barn blir syke av feilernæring. Jeg har møtt mange av disse mødrene sittende på kanten av en overfylt seng på overfylte sykehusavdelinger og be om at barna deres må klare seg; mødre som sliter med å forstå hvordan fred kunne se slik ut etter så mange tiår med krig. I februar har nesten 400 000 barn under fem år blitt behandlet for feilernæring, opp fra 150 000 i januar.

Afghanistan er dessverre hjemsted for den høyeste prosentandelen av enker i verden. Det er anslått at det er over 700 000 enker (Afghanistan Living Conditions Survey). Kvinner, unge og gamle sliter med å oppdra en familie på egen hånd, det er prisen for krig, prisen for menneskets umenneskelighet.

Mange unge, utdannede kvinner er de eneste brødvinnerne i husholdningene sine. Disse kvinnene, mødrene, døtrene, overhodene for husholdninger, sliter under sammenhengene mellom økonomiske sjokk, tørke og ideologisk barbari.

WFPs forrige matsikkerhetsvurdering fant at husholdninger med kvinnelig ledere sliter mest og mange flere av disse husholdningene tyr til drastiske tiltak for å brødfø familiene sine (85 prosent), sammenlignet med 62 prosent for husholdninger som ledes av menn. For hver måned som går av krisen, fortsetter inntektene å synke, kostkvaliteten svekkes og mengden mat som konsumeres reduseres.

Må få spire og gro – for Afghanistan

Nuwroz markerer det nye solåret, den første vårdagen, og ble feiret 21. mars. Med våren kommer nytt liv og avlinger skyter gjennom jorden for vekst- og modningsfasen før innhøstingen som forventes i juni og juli. Innhøstingen er fortsatt tre måneder lang, det vil gi en viss lettelse, men mye av den er allerede belånt, ettersom husholdninger har trengt å låne mot den for å brødfø familiene sine.

Den humanitære krisen er ikke over. Den økonomiske krisen pauses ikke og høsten, for de som er heldige nok til å ha tilgang til å så, er måneder unna.

Ja, diskusjonene og debattene om Afghanistan er komplekse og utfordrende, ikke mer enn etter hendelsene de siste dagene; vi må og vil fortsette å vektlegge viktigheten av og kjempe for rettighetene til kvinnene og jentene. De unge jentene som ble sendt vekk fra skolen denne uken, barna i Afghanistan, må få lov til å spire og gro for dette landets skyld. Det internasjonale samfunnet kan ikke og må ikke redusere støtten til befolkningen i Afghanistan.

FNs World Food Programme (WFP) fortsetter å utvide programmer over hele landet. Hjelp oss å redde liv og unngå den forferdelige skjebnen sult og feilernæring kan medbringe. Hjelp oss å fortsette med programmer for å skape motstandskraft og skolemåltider for å skape varig forandring i Afghanistan.

«Du kan tråkke meg ned i skitten, men likevel, som støv, vil jeg reise meg.»

Jeg håper ordene til den fantastiske kvinnen og poeten Maya Angelou kan vise seg å være sanne for kvinnene og jentene i Afghanistan.