– Vi var 1300 kvinnelige journalister før Taliban kom. Nå er det bare 300 igjen

– Jeg kjøpte rottegift og tenkte: Hvis Taliban kommer, så spiser jeg det.

Wahida Faizi (27) trekker pusten. Den prisbelønte journalisten, kvinneaktivisten og koordinatoren i Afghan Journalists Safety Commitee var i flere år på listen over journalister Taliban ønsket å drepe.

Men 27-åringen var ikke alene. Da den islamistiske bevegelsen tok kontroll over Afghanistan i august i fjor, økte trusselen og antall angrep mot journalister kraftig. Ifølge World Press Freedom Index, pressefrihetsindeksen som lanseres i forbindelse med World Press Freedom Day i dag, har Afghanistan sunket til 156. plass av totalt 180 land.

– Vi var 1300 kvinnelige journalister i Afghanistan før Taliban kom. I dag er det bare 300 igjen. Det sier noe om omfanget av trusselen mot kvinner, sier Faizi.

Hundrevis av journalister – som Faizi – ble tvunget til å forlate Afghanistan da islamistgruppa tok makten. De som har valgt å bli igjen, må enten skreddersy innhold for å holde seg innenfor Talibans retningslinjer, eller stå i stormen, og holde ut i en hverdag preget av trusler og vold.

At Faizi selv kom seg ut, var bare flaks.

Mistet hørselen

Pressefrihetsindeksen som slippes i dag rangerer land ut fra medieuavhengighet, vold og overgrep mot journalister, samt åpenhet i samfunnet. Ifølge årets indeks, som utarbeides av den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser, blir Afghanistans pressefrihet definert som «veldig alvorlig».

Bare fra i fjor har landet rast 34 plasser, fra 122 plass til 154 plass.

Seks afghanske journalister og medieansatte er drept siden 2020.

Wahida Faizi, som er på snarvisitt i Oslo, hevder at tallet på journalister som har blitt arrestert av Taliban er langt høyere: I løpet av de åtte siste månedene har 90 journalister blitt torturert, forteller hun. Faizi, som frem til august 2021 jobbet som journalist og koordinator i Afghan Journalist Safety Committee, vet hvordan det er å leve utsatt som journalist.

– Det er veldig enkelt å si 90... Men det er 90 mennesker. Vi har hatt journalister som har mistet hørselen på grunn av torturen de er blitt utsatt for, sier Faizi.

27-åringen er gjest på Nobel Peace Talks, og skal snakker om «strupetaket» på journalistikken i Afghanistan. I møterommet på Nobelinstituttet sitter Faizi sammen med tolken Farahnaz Rastegar.

– Akkurat nå har vi ingenting som kan kalles media i Afghanistan. Vi har ingenting som kan kalles ytringsfrihet, sier Faizi, før hun fortsetter:

– Men, naturligvis, alt som de har under kontroll, sin egen kontroll, kaller de en fri presse.

Etter at regjeringen i Afghanistan falt i fjor, nærmet mørket seg raskt. Ifølge en rapport publisert av Reportere Uten Grenser i desember 2021 er over 40 prosent av alle mediehus i Afghanistan stengt etter Talibans inntog. Over 6,400 reportere har mistet jobben og 80 prosent av alle kvinnelige journalister i landet står nå uten jobb.

– En journalist som leste opp nyhetene for noen uker siden gjenga ikke nyheten slik Talib ville. Med det samme han var ferdig å lese opp, stormet de inn i rommet, arresterte han, og slo han. Du kan jo tenke deg hva slags pressefrihet det er, sier hun.

Ikke et hårstrå

Til tross for at 2018 var det dødeligste året for afghanske journalister siden Talibanregimet falt i 2001, understreker Faizi at situasjonen for landets journalister var særdeles mye bedre før regimet igjen tok kontrollen i august i fjor.

– Før var det kvinnelige journalister og fotografer, i ethvert TV-program var det kvinner. Nå har de ikke lov til å jobbe sammen med en mannlig kollega og ha et felles program. Ikke et eneste hårstrå skal synes, sier Faizi.

Hun flytter det ene benet ut fra border og peker på foten hvor deler av huden synes: «Dette er helt ulovlig! Alle må ha strømper eller sokker slik at man ikke ser huden på foten!».

– Forrige uke snakket jeg med en venninne av meg. Hun er nyhetsoppleser i en stor TV-kanal i Afghanistan. Hun ringte meg, og sa: «Wahida, vet du hva? Taliban kom til redaksjonen vår og spurte meg hvorfor jeg hadde så mye sminke på». Og så spurte hun meg: «Hva skal jeg gjøre? Kan jeg fortsette å jobbe?».

– Jeg fortalte henne at det er hennes valg. Jeg kan ikke ta det valget, du kan bare se for deg hvilke følger det kan få... Hun er min beste venn.

Faizi rister på hodet.

– De kontrollerer hele mediebransjen. Pressefriheten har ingen betydning lenger. Den eksisterer ikke.

Ren flaks

Faizi er, som ihuga journalist, vant til å være fremme i skoen når det skjer noe. Men, 27-åringen innrømmer at det tok lang tid før hun selv ville innse at Taliban hadde tatt over makten i hjemlandet.

– Da Taliban først kom til Kabul, snakket jeg med kollegaen min og sa: Nei... ikke bekymre deg, Taliban kommer ikke til Kabul. Kollegaene mine sa: «Wahida, forlat kontoret, dra hjem! Talibanflagget henger over hele byen!» Nei, sa jeg. Det er umulig.

15. august er det nye regimet et faktum, og Taliban tar makten i Afghanistan.

Taliban vil ha tak i henne, får Faizi vite. På kontoret blir hun bedt om å brenne alle papirer, bilder og notater. Til og med en kopp hun hadde fått av venner, med bilde av henne, må knuses. Når hun skal ut av kontoret, må Faizi dekke til ansiktet med maske.

Også hjemme hos foreldrene sine bestemmer Faizi at alle dokumenter med hennes navn, alle bilder og ting hun hadde, må brennes eller kastes.

– Mamma bare gråt. Hun var redd for Taliban – hvis de fant meg, ville de drepe meg, sa hun. Alle i huset hjemme lette etter ting med navnet mitt på, alt. Pappa brente alt sammen. Og så kom mannen min og hentet meg. Siden da har jeg ikke sett mamma, ikke pappa, ingen ...

I to døgn forsøker hun og mannen desperat å komme seg ut av landet. Da Faizi forteller at de ønsker å forlate landet, blir paret slått av Talibansoldater. Men, de har flaks – ved en tilfeldiget treffer de på BBCs journalist Lyce Doucet. Hun er på vei ut av landet, og hjelper Faizi og mannen hennes forbi sperringene.

– De lot oss fly på grunn av Lyce. Hvis hun ikke hadde vært der ... Jeg husker hvordan Taliban lette etter kvinnelige aktivister og kvinnelige journalister. Den dagen ble 21 personer arrestert foran flyplassen. Jeg var heldig den dagen.

Lokalbefolkningen

Den nye pressefrihetsindeksen viser at pressefriheten – ikke bare i Afghanistan, men over hele verden – er under sterkt press.

Den eneste måten informasjon i Afghanistan spres på i dag, forteller 27-åringen, er gjennom internasjonal presse. Taliban frykter hvordan verdenssamfunnet vil reagere dersom de slår ned på internasjonal presse, og kan dermed verken true eller arrestere internasjonale journalister. Ikke minst spiller lokalbefolkningen en stor rolle, forteller Faizi.

– For det meste er det vanlige folk som sprer informasjon. De er de som er journalistene i landet nå.

Afghanerne har likevel et ess i ermet: fordi de aller fleste har smarttelefoner, er det likevel mange som kan – og vil – spre informasjon. En ny britisk TV-kanal, «Afghanistan International», kringkaster fra UK og dekker nyheter fra hele Afghanistan – takket være bidrag fra publikum.

– Når jeg snakker med ulike mennesker i media, og jeg spør: «Hvordan vet du dette?», er alltid svaret: «Denne videoen er sendt inn privat ». Det er fantastisk. Så på tross av alt som skjer i Afghanistan, så spres fortsatt sannheten.

På tross av informasjonsspredning, er det lite annet som gir grunn til optimisme. Nå frykter Faizi at historien gjentar seg og at Afghanistan igjen blir et kaotisk og farlig land hvor terrorisme og ekstremisme får grobunn. Særlig har Talibans inntog forverret situasjonen for Afghanistans kvinner. Ifølge Faizi er landets likestillingsnivå tilbake på 0.

– Du kan jo tenke deg, hvordan det føles, når du ikke får skolegang, ikke rett til å jobbe, ikke rett til å gå ut. At du ikke engang blir anerkjent som menneske. Det er som om du befinner deg i et firkantet fengsel, og det eneste du sitter og tenker på, er: Når blir jeg satt fri?

Savn

I dag lever Faizi i eksil i København sammen med ektemannen. En dag i uken jobber hun som journalist i den danske avisen Politiken. Resten av familien hennes er igjen i Kabul.

Hver dag frykter hun at det hun sier kan slå tilbake på dem.

– Taliban har kommet hjem til huset deres tre ganger og gjennomsøkt alt. En gang var mamma nyoperert og lå i sengen, men de krevde at hun skulle reise seg for å gjennomsøke madrassen. De sa til pappa: Du er en gammel mann, så vi slår deg ikke. Men du skal vite: Du er veldig heldig at datteren din ikke er her.

– Hvordan er livet ditt i dag?

– Jeg er selvfølgelig glad for å være i live. Jeg bor i Danmark, og det er fredelig, jeg har en fredelig jobb og et fredelig sted å bo. Men jeg savner landet mitt, mamma, kontoret mitt. Jeg føler at livet ikke er så bra, men ikke så dårlig heller. Uansett er jeg glad for at jeg ikke er i Kabul, fordi jeg vet at hvis jeg var der, ville Taliban ha drept meg.